Villfarelse! Fart vill?

Jesus blev også beskyldt for å være fart vill. Og det var han jo også! Men — hvad var han fart vill ifra? Og — hvem var han fart vill ifra? Det er just dette som er det store spørsmål. Ti «navnet skjemmer ingen.» Jo, Jesus var f. eks. fart vill fra fariseerne og de skriftlærde! Han var fart vill fra dem som uavlatelig æret Gud med sine leper og med å gi tiende til Guds sak m. m., men hvis hjerte var langt borte fra ham. Han var villfarende for alle dem som ikke var levende interessert i det som veiet tungt i loven, f. eks.: rettferdighet, barmhjertighet og trofasthet.

Har vi fart vill da? Gjerne det! Kall det hvad du vil, når det kun blir riktig forstått. Jeg for min del må takke og høilove Gud i tid og evighet for at jeg har forvillet mig langt, langt, usigelig langt bort fra å gå med strømmen, langt bort fra syndens vei, bort fra Bileams villfarelse og fra Korah gjenstridighet, bort fra falsk frihet, bort fra den store Skjøke og fra de små med, bort fra navnkristendom, bort fra overfladiskhet, bort fra hykleri, bort fra å akte Guds ords forkynnelse for et levebrød eller en vei til vinning, bort fra å søke å tekkes mennesker, bort fra å slå av på sannheten for å få flere tilhengere og derved større ære og inntekt, bort fra å søke hygge og velvære, bort fra vellevnet og storaktighet, bort fra å herske over sjelene, bort fra partivesen og navne-makeri, bort fra pengekjærhet og bekymring, bort fra å innbilde både mig selv og andre at jeg ikke har synd i kjødet, ja bort — langt bort fra all denne elendighet som hvert menneske av naturen er bundet til (inntil man bevisst har beseiret det). —

Og — hvorhen har jeg så forvillet mig? Hvor er jeg havnet?

Jo, med mitt kjød er jeg havnet på Kristi kors, fastholdt der i medgang og motgang ved troes-nagler. Og med min levendegjorte ånd er jeg — også ved tro — satt i Himmelen, i Kristus Jesus, vår dyrebare frelser og yppersteprest, Guds elskelige sønn fra evighet av, han som blev oss lik i kjød og blod forat vi skulde kunne bli ham lik i ånd og sannhet! Ære være hans hellige, store og vidunderlige navn!!!

Dit har jeg altså ved Guds usigelig store nåde og godhet forvillet mig! Der er jeg å finne! Jeg tenker ved Guds nåde som er ny hver morgen — aldri å komme tilbake derifra. «Tvertimot!» For bestandig er jeg fart vill. «Ubønnhørlig» og «uforbederlig» vill. Istedetfor «bedre» håper jeg ved Guds nåde å bli «verre og verre.»

Ære være Gud! Jeg har riktig «gått skoene av mig!» jeg eier ikke «skotøi», så jeg kan orke å gå veien tilbake. «Er dette å fare vill, da har jeg fart vill, både godt og vel». Da er det herlig å fare vill. Da tvinger Kristi kjærlighet mig til å ønske at alle mennesker måtte fare vill, hurtigst mulig! Min inderlige hilsen til alle likesinnede, samt en kjærlig hilsen til alle anderledes sinnede med ønske om snarest å møtes i samme sinn og ånd, i Jesus Kristus — vår eneste herre og hersker.