Hellig frykt

Hellig frykt.

Men vær, efter den Hellige som kalte eder, også I hellige i all eders ferd! for det er skrevet: I skal være hellige; for jeg er hellig. Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, efter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid. 1. Pet. 1, 15—17.

Vi er kalt til å leve i hellig frykt for Gud, for Gud selv er hellig. Jo nærmere vi kommer Gud, desto større vil vi kjenne frykten for ham. Vår egen avmakt og fattigdom vil kjennes mer og mer, og når Gud åpenbarer sig i en særlig grad for oss, må vi erkjenne at vi selv er støv og aske. Slike som er store, sterke og kjekke i sig selv, er langt borte fra Gud. Alle ting dreier sig om dem selv. Når de vidner, er det som regel deres egen person de forsøker å fremheve. Paulus sier at i de siste dager skal menneskene være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, opblåste, slike som elsker sine lyster høiere enn Gud, som har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 2—5.

Denne sataniske åndsretning er kraftig virksom i våre dager. Den siver også mer og mer inn i de religiøse forsamlinger. Men Jesus sier at når det er kommet så langt at vederstyggeligheten står på hellig grunn, da er enden nær. Matt. 24, 14—15.

Satan driver en intens virksomhet i hvert hjerte han kan komme til, for å berede vei for sitt eget komme. Når han så åpenbarer sig som antikrist, skal han stå frem på hellig grunn og bli mottatt av menneskene. Der hvor Satan arbeider, forsvinner ærefrykten og ærbødigheten for Gud og det hellige, og menneskene blir frekke, hovmodige og spottende. Grunnen til at de kan opføre sig slik, er at de ikke ser Gud. Når Kristus åpenbarer sig i sitt komme, skal menneskene engste sig i fortvilelse, og de skal be fjellene falle over sig og skjule sig.

Når vi får se Gud, faller der frykt på oss. All stolthet, hovmod, forfengelighet, o.s.v. vil da forsvinne. Vi vil komme i den dypeste fattigdom og erkjennelse av oss selv. Når vi da skal si noe, blir det ikke vår egen person vi fremhever, men Kristus og hvad han får virke i oss til å ville og utrette. Paulus’s vidnesbyrd blir da sant også for oss, at vi er døde og vårt liv er skjult med Kristus i Gud; men når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også vi åpenbares med ham i herlighet. All makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse tilhører ham. Hellig, hellig, hellig er Herren. Må vi bøie oss i støvet, i dyp ærefrykt for ham. Må vi ære ham med takksigelse, med vårt gods og hele vårt liv. La oss tale åndelige ting med åndelige ord. Den som taler Guds ord, må stå på hellig grunn. Alle de ting som var i sammenkomstens telt, måtte være hellige. Derfor, hver den som nevner Herrens navn, må avstå fra urettferdighet. La oss ikke opføre oss slik at vårt gode blir spottet. La oss vandre i hellig frykt fra dag til dag i all ydmykhet. For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er Hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i Ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende. Es. 57, 15.