Bibeltime: Matteusevangeliet 1. - 2. time

Matt. 1, 1. Kristus åpenbaret i kjød. Vi er av naturen innstillet på noe som ikke er sant; vi er nogen store hyklere, derfor står det også til Guds folk: «Avlegg løgn, hykleri og svik!» Vi kan ikke avlegge det vi ikke har. Når det står at Jesus var Davids sønn, tenker vi på «lissom». Leser vi om å være konger og prester, tenker vi på «lissom», inntil Gud får gjort et verk, så vi tror det. Rom. 1, 3—4. Ikke «lissom» — men virkelig. Han iklædte sig kjød og blod som oss, egenvilje akkurat som oss — dette vårt «jeg.» Å ha synd i kjødet har ikke noe med å synde — synde det er å følge tilbøieligheten. 2. Tim. 2, 8. Fordi han er av Davids ætt, opstod han fra de døde. Ap. gj. 2, 22. 29—30. Jesus blev anklaget fordi han sa han var Guds sønn; vi blir anklaget fordi vi sier han er menneskesønn. Esaias 11, 1—2 og 10. Hedninger betyr alle nasjoner så nær som jødefolket. Esaias 53, 2. Jesus som den første, fikk det til å gro et guddomlig liv av den tørre jord, vi derefter. Ved Guds nåde og kraft blir den våt, og der gror. Tør jord: ufruktbar; hadde Kristus et hellig kjød, eller guddomlig kjød, hvem vilde da driste sig til å kalle det for tør jord. Ap. gj. 3, 22. 5. Moseb. 18, 15. Kristus er vår virkelige bror. (Samme kjød og blod, samme ånd, ikke «lissom» bror.) Hebr. 2, 11—18. Hvorfor skammer han sig ikke for å kalles vår bror? Fordi han er det, såsant vi har fått samme ånd og vandrer i den. Med et korsfestet kjød er vi lemmer på hans legeme. Adam før fallet var udødelig, v. 16. 1. Joh. 3, 17—18.

Matt. 13, 55. Fordi Josef var Marias mann, blev han kalt for tømmermannens sønn, men var det ikke. Kristus er fra fødselen av slik som vi er ved gjenfødelsen. Esaias 7, 14. Se hvorledes det blev profetert lenge før. Jesus begynte sitt liv blandt dyrene, blev født i en liten by, eide ikke så meget som en rev eller en fugl eier, så lenge han levet, og endte sitt liv på Golgata, utenfor Jerusalem, på vanærens sted blandt to kjeltringer. Derved har han vist oss, at vi ikke har bruk for nogetsomhelst av det dannede, store, fine, mektige, prektige, vakre eller lærde — ham er det vi skal efterfølge.

4. Moseb. 12, 6—7. Når Gud taler til oss ved drøm eller syn, så er det fordi vi ikke greier å høre eller forstå hans vilje direkte ved ordet og ånden. Det er altså egentlig ikke rosverdig. Job. 33, 15.

Matt. 2, 16. Herodes vilde søke efter barnet for å drepe det; således med alt Kristusliv som blir født til verden. Såsnart man opdager Kristi liv i oss, begynner man å efterstrebe det for å drepe det; men likesom de ikke fikk drept Jesubarnet, således skal de heller ikke få drept dette liv i oss. Takk og lov og pris!

2. bibeltime.

Johannes var en åndens mann med en kolossal opgave. Han hadde ikke tid til alt det almindelige stellet og våset. Han vilde ha tapt i åndskraft og fylde ved å være i byen, å spise og klæ sig som de andre, og ved den daglige omgang med dem på menneskelig vis. Kan man være i blandt dem som stokk sten død, blir det det samme som å være i ørkenen. 2. Tim. 2, 4. Jo mer interessert vi er i denne verdens ting, dess mer tar vi av både tid og krefter som skulde brukes til Guds rike. Den jordiske vanemessige syssel med mat, klær prat o.s.v. stjeler en mengde kraft og energi, langt mere enn vi har anelse om. 3, 11.

Tross sin veldige åndsstyrke, og tross hans til det ytterste selvfornektende liv kjente han sin store uverdighet overfor Kristus. Han var veldig ydmyk. Når han var en slik veldig åndens mann, hvad kan det da bli av oss?

Ånd og ild tilsvarer nåde og sannhet. Joh. 1, 17.

Det er ikke noe barmhjertighet i sannheten, heller ikke i ilden, den fortærer. Sannheten kløver, skiller, oplyser og fortærer. Når sannheten dømmer oss veldig, kommer vi i mange fristelser, likeså overfor det menneske som sier oss sannheten. Om hyrden er dårlig, så er Gud overhyrden, og har tilsyn med alt og alle. Vi trenger til å kjenne Guds nåde, godhet, barmhjertighet, overbærenhet og langmodighet mot oss, men også sannheten, og tilsvarende bør vi være mot andre. Åndens dåp er nådens dåp, sannhetens dåp er lik ilden. Pinsevennene holder på åndens dåp, men avviser ilden. De lærer at for å få åndens dåp, legger de sig helt på alteret og ilden fortærer alt, så er de ferdig med ilden. De holder fast ved benådningen, men fornekter den optuktende nåde. Livsens sannhet er ilden, som f. eks.: «Gjør ikke forskjell på folk!» «Pengekjærhet.»

Alt sammen er tipp, topp fullkomment, og det er kun plass for å takke og prise, hvis vårt hjerte er helt for ham. Ef. 5, 18—21. Der menes også ilden. Bli fylt av ånden så det blir slik og slik. Og just fordi ilden fortærer hovmodet, selvklokskapen, trettekjærheten o.s.v., derfor kan vi da med letthet underordne oss under hverandre. For å kunne være takknemlig for alle ting, så må havesyke, vellevnet og begjærlighet være opbrent, ellers blir det takknemlighet bare med munnen, det samme som dannelse eller hykleri. Ånden viser mig veien, ilden brenner op alt som hindrer mig i å gå veien. Juda. v. 16. Man er full av vantro, og smigrer for folk for vinnings skyld, for å få noe. I det gamle testamente står det om 400—500 falske profeter som profeterte løgn, smigret, men folket vilde gjerne ha det således.

Det er fryktelig å høre de som sier de har gått hele veien, når de er blitt frelst, døpt og åndsdøpt. Man har jo bare inngått pakten; men holde den, det er jo veien. Det gjelder å bli fylt med ånden, så det blir fullstendig slutt med knur, klage, misunnelse, bekymring, ja all synd. Åndsdåpen er avslutningen på pinsevennenes lære, men efter Guds ord er det begynnelsen for å leve slik som ordet sier. Når man bygger et hus, og begynnelsen er slutningen, hvad blir så byggverket? Intet.

Ved åndens dåp blir man fylt med kraft, Ap. gj. 1, 8 og tungetale 2, 4, profetisk tale, syner, drømme, 2, 17—18, troskap og bønnens ånd 2, 42, enhetens ånd og befrielse fra jordiske bånd 2, 44, frimodighet til å tale Guds ord, til å vidne 4, 31, tro 11, 24, lovprisning 10, 46, skarphet, sannhet, ild 13, 9—10, glede 13, 52.