Faste i troen

Faste i troen.

Det er en ting som går foran å gjøre store gjerninger i Jesu navn og foran kjærlighet og enhver dyd, og det er tro. I troen er det en veldig kraft. «De gamle,» Hebr. 11, 2, hadde den i rikelig mål, og fikk for den godt vidnesbyrd. I den var det Jesus begynte og fullendte sitt store frelserverk. I den samme troens nyskapende makt er det vi skal forvandles fra syndige og sjeliske mennesker til åndelige og fullkomne vesener.

Alle ting er mulig! Bed om hvad I vil! Slik lyder Guds manende ord. Han talte og det skjedde, han bød og det stod der. Han er den samme idag for hver den som tror. Nogen mindre tro kan ikke tilfredsstille oss. Vi må ha den tro som seirer over verden, og er virksom i kjærlighet, og som opnår løfter. «De gamle,» fikk godt vidnesbyrd for sin tro, og det var deres gjerninger.

Nu er vi kommet til en tid, hvor der er lite av sann og levende tro med gode gjerninger. I stedet for å tro på Gud alene, setter man også sin lit til det synlige; men slik tro opnår ikke løfter. Hebr. 11, 33. Der må være fasthet i troen ellers duer den ikke. Et rent hjerte og en stadig ånd er den sterke troens grunnvoll. Da kan man håndheve rettferdighet og seire over kongeriker og over all fiendens velde, og ingen Satans ånd eller makt skal være istand til å holde vår ånd bundet. Luk. 10, 19.

Troen må forenes med bønn og bønnen med tro, de må i fast forening og utholdenhet benyttes før resultater kan opnåes, og Guds velsignelse komme. Elias var et menneske under samme vilkår som vi, og han bad at det ikke skulde regne, og det regnede ikke på jorden i tre år og seks måneder, og han bad atter og himmelen gav regn og jorden bar sin grøde. Jak. 5, 17—18. Å bede i tro er å bede i full visshet. Det var vist ikke en sky å se da Elias bad Akab dra hjem, for nu høres susen av regn, og syv ganger måtte han be før der kom en sky så stor som en manns hånd. Det er langt igjen til å være en Elias i tro, når man efter å ha bedt en og to og tre ganger, tenker å gi op det hele, fordi man synes det ikke nytter. I stedet for at troen blev svekket hver gang drengen meldte: Der er ikke noget, (1. Kong. 18, 43,) blev den sterkere og sterkere, og til slutt kom et sterkt regn som belønning for den tro som hørte susen av regn, førenn han ennu hadde sett skyene komme.

Ved å høre Guds ord kommer troen. Ved atter og atter å høre og hengi sig til ordet, vil troen litt efter litt plantes inn i vår bevissthet og ut derifra omsettes i gjerninger. Et velsignet eksempel på fasthet i troen og en urokkelig tillit til Gud er beretningen om Mordekai. Han var i en håpløs og kritisk situasjon. Ikke bare hans eget liv, men hele hans folk i den mektige konges rike var dømt til undergang, fordi han ikke lød kongens bud om å bøie kne for Haman. Esters bok, 3, 1—6 og 11. Trods situasjonens alvor gjør han ikke den ringeste bevegelse for å bøie sig, (kap. 5, 9) og hans tro på Guds hjelp er så fast, at da det ser mest håpløst ut, vidner han om at både utfrielse og redning skal komme for dem alle. Kap. 4, 14.

Menneskelig sett var det en stahet og et vågestykke uten like. Det var et kongelig bud og hvorfor ikke bøie sig, når ikke hjertet var med? Det fornuftige og rimelige hadde været fordi kongen befalte det, at Mordekai hadde bøiet sig. Slik resonnerer menneskene; men det er ikke tro. Det er når en ting settes på spissen, at vi må være særlig aktpågivende, så vi ikke i vår avgjørelse for å slippe lidelser, heller over til kjødet. Den tro vi således står fast i, utvikler og styrker vår åndelige natur. Det er ikke hvad vår forstand tenker og regner ut som skal være nogen rettesnor for troen, men alene Guds vilje åpenbaret for oss i ordet. Denne beretning viser oss at Gud kan hjelpe om det ser aldri så umulig ut. Og om det som i dette tilfelle skulde være fornuftige grunder for ikke å lyde Guds vilje, så la oss mot alles mening helt forlate oss på Gud, og han svikter ikke.

Å forlate sig på ordet når noget virkelig gjelder, det er å stå fast i troen. Moses fryktet ikke for kongens vrede; men holdt ut som om han så den usynlige. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Sal. 121. Om det ser mørkt ut i verden og folkene engstes og skjelver, så er allikevel den som står fast i troen, full av fred. Min fred gir jeg eder. Joh. 14, 27. O dyrebare og kostelige tro som så helt kan løse oss fra det synlige og gjøre oss helt avhengige av Gud.

Det var menneskelig sett ikke meget kong Nebukadnesar forlangte av Sadrak, Mesak og Abed-Nego, Dan. 3, 15; men for dem var det så betydningsfullt, at de heller vilde dø enn å bøie sig for avgudsbilledet. Det er slik fasthet i troen som må til for å beseire den ånd som er virksom i vantroens barn. Heller dø enn å ta imot den minste fordel på bekostning av det lys og den tro Gud har gitt oss. Velsignede troens menn som, hvor kritisk forholdene enn var, ikke sviktede, men stod faste i troen og æret Gud.

Frukten av å stå fast i troen er full ubekymrethet og hvile i alle ting. Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig. Hebr. 13, 5. Den som holder kjød for sin arm, hans hjerte viker fra Herren; men den som forlater sig på Herren, er som Sions berg der ikke rokkes. Når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden. Vil han finne nogen som står fast i troen, nogen som Elias og nogen som de gamle troeshelter der opnådde løfter, håndhevet rettferdighet, og i trofasthet mot Gud bød hele verdensånden tross, fulle av tro og uforferdethet.

Av Guds store nåde er vi utvalgt til å vise menneskene det ypperste av hvad troen på hans ord kan frembringe. Må vi derfor stå støtt, og bli fastere og fastere i den tro vi er blitt overgitt, så vårt liv kan bli fullt av troens bønn og troens gjerninger til ære for Guds navn og til stadfestelse av hans ord.