Livets Ånds lov

Livets Ånds Lov.

Skjønt Livets Ånds lov ligger i Ånden, så er den dog ikke det samme som den Hellig Ånd. Livets Ånds lov frigjør fra syndens og dødens lov. Herav fremgår med all tydelighet at skal vi tilegne oss Livets Ånds lov, så må vi i dens kraft beseire syndens og dødens lov. Først da blir Livets Ånds lov noget for mig. I skal få kraft (til å seire) idet den Hellig Ånd kommer over eder. Kraften til seier kommer tilsyne i mig derved at jeg i Åndens kraft setter syndens og dødens lov ut av virksomhet. Dersom vi får Åndens dåp, men ikke vandrer efter Ånden, da tilegner vi oss ikke Livets Ånds lov, og vi blir heller ikke befridd fra syndens og dødens lov.

Hvad er så syndens lov? Enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen lyst. Dette er ikke synd. Men derefter, når lysten har undfanget (jeg samtykker), da fødes synd. Fra denne syndens lov er jeg frigjort ved den kraft som ligger i Livets Ånds lov og ved den frie vilje som ligger i mig selv til ikke å ville synde. Vistnok ligger synden på lur ved døren, men jeg skal herske over den. Jeg synder ikke, fordi synden ikke har nogen makt over mig. Kristus døde for synden, derfor anser jeg mig også i ham for å være død for den. Når jeg da ikke synder ei heller samtykker til mine kjødelige lyster, så kan jeg heller aldri komme inn under dødens lov; for det er når synden er blitt fullmoden, at den føder død. Men synden kan jo aldri bli fullmoden når jeg ikke tjener synden, men tvert om hersker over den og fordømmer den som Mesteren selv, i mitt eget kjød, før der skjer nogen undfangelse i mitt sinn.

Hvad skjer så? Jo, ved troens lydighet træder jeg syndens og dødens lov under mine føtter, og Livets Ånds lov befrier mig og setter mig på opstandelsens grunn. For vi som lever hengis stedse i døden, forat Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.

Dette gjelder all synd som jeg har kunnskap om. Den synd som ennu er skjult for mig, følger andre lover; men når den blir åpenbar for min bevissthet, da må også den på korset og lides ut i kjødet ved Kristi lidelses samfund. Dette er korsets vei, den vei hvorpå all synd blir hengitt i døden.

Dersom vi sier vi ikke har synd, da dårer vi oss selv og sannheten er ikke i oss. 1. Joh. 1, 8. Det er ikke nogen fordømmelse for å ha synd, for den er medfødt. Fordømmelsen kommer først når jeg samtykker i lysten. Hvor langt jeg enn kommer på helliggjørelsens vei, så har vi synden boende i vårt dødelige kjød. Men vi frigjøres ved lydighet mer og mer fra dens herredømme, så vi endog får kraft til å seire over den. Så meget som jeg kan seire over synden, så meget åndelig er jeg. Men på felter hvor jeg ennu ikke har lys og seier, der er jeg ennu kjødelig. I de dødes opstandelse vil vår grad av åndelighet vise sig å være forskjellig slik som den ene stjerne overgår den annen i klarhet. Det er jo også det eneste rettferdige; for vi er alle underlagt de samme lover og de samme vilkår. Og vi har alle den samme anledning til å løpe på rennebanen. Når derfor den ene når videre frem enn den annen på livets vei, så har det sin gode grunn deri at den ene er mer gudfryktig enn den annen. Den ene har mer kjærlighet til Gud og hans bud enn den annen. Nogen dyrker Gud og ved siden derav sin egen lyst, og så blir det liten glans og liten herlighet. Det kommer tilsyne allerede her under dette jordeliv. Nogen drar sig bort fra Kristi vanære og fra de personer som Kristi vanære hviler på, og så taper de på det i all evighet. For Kristi vanære er en stor rikdom. Enhver får igjen efter det som er skjedd ved legemet (den tid han var i legemet) enten godt eller ondt. Og det er det eneste rettferdige.

Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt p. gr. av synd. Rom. 8, 10. Men Ånden er liv p. gr. av rettferdighet. Der finnes intet i min kropp som skal styre og lede mig. Legemet er dødt, fordi synden bor der. Men jeg skal leve efter Åndens ledelse; for den har livet i sig selv. Efter Åndens ledelse skal jeg også sørge for mitt legemes trivsel og velgående. På denne måte kommer alt i rett skikk.

De styrende i verden følger jo som regel sin naturlige sans, derfor går det somoftest så galt som det gjør. Og den ene regjering styrter den annen for å gjøre det bedre. Dersom disse regjeringer lot sig lede av den Hellig-Ånd, da vilde vi få et rike som ikke kunde rystes allerede nu. Men det vil kjødelige mennesker ikke, og så går det galt gang på gang. Dette har også Jesus selvfølgelig forutsett, derfor sier han bestemt, at hans rike ikke er av denne verden. De skriftlærde på Jesu tid fulgte sin naturlige sans og skjemmet sig selv ut for alle tiders slekter. For med det man av naturen skjønner, som de uforstandige dyr, dermed ødelegger man sig. Jud. v. 10. Av samme grunn kan Jesus og verden ikke regjere sammen. En troende og en vantro kan ikke tilsammen bygge op rettferdighet og fred. Derfor skal vi ikke dra i samme åk med de vantro. Profeten Jeremias hadde mange gode råd fra Herren i sin tid til de styrende. Men de hatet ham og kastet ham både i en brønn og i fangehulen. De helliges makt blir alltid knust i folkenes forsamling. Men der kommer en tid da Jesus Kristus og hans hellige skal få makten. Dan. 7, 18 og 27. Det blir et evig rike. Ingen annen regjering kan styrte den Messianske regjering; for i ham er alle visdommens og kunnskapens skatte skjult tilstede. Det er mot dette regimente hele skapningen sukker og venter. Og den skal ikke bli tilskamme; for Livets Ånds lov fører helt frem til opstandelsen.