Jesu liv åpenbart i våre gjerninger

Jesu liv åpenbart i våre gjerninger.

Jesus sier i sin yppersteprestelige bønn at han hadde herliggjort sin far på jorden, idet han hadde fullbyrdet den gjerning Faderen hadde gitt ham å gjøre. Han hadde også åpenbart Faderens navn for menneskene, Joh. 17, 4—6.

Det var et veldig vidnesbyrd Jesus kunde avlegge ved slutten av sitt liv her på jorden. Han hadde ved sitt liv forherliget Faderen og åpenbart hans navn for menneskene. De som hadde vært sammen med ham, hadde i sannhet kjent at han var utgått fra Faderen. Alt hvad han hørte av sin far, det talte og gjorde han. Derved kunde menneskene ved å gi akt på Jesu liv også lære Faderen å kjenne. Han åpenbarte for oss Guds fullkomne og edle kjærlighet, barmhjertighet, langmodighet, tålmodighet o.s.v. Han var Ordet åpenbart i kjød. Man kunde ta og kjenne på livets sanne Ord i Jesu liv og hans gjerninger.

Nu er det meningen at vi skal forherlige og åpenbare Jesu navn for de mennesker vi er sammen med, ved vårt liv og våre ord. De skal i sannhet kjenne at vi er utgått fra Faderen. Guds ord skal kunne taes og kjennes på i vårt liv. Likesom Jesus gjorde alt hvad han hørte av sin far, således skal vi nu være lydig mot den Hellig-Ånd som Jesus har sendt oss. Ved at vi er lydig mot denne ånd, så åpenbares Jesu liv i oss. Hans edle sinnelag, kjærlighet, tålmodighet, langmodighet o.s.v. vil efterhvert komme tilsyne i våre liv. Derved blir også Faderen herliggjort ved at vi bærer megen frukt.

Måtte det ikke bare bli talemåter dette med Kristus åpenbart i kjød; men måtte denne dype sannhet bli realisert i vårt liv. Måtte vårt legeme i sannhet være et tempel for den Hellig-Ånd, en bolig hvori Kristus alene er enehersker. Slik at hans liv i sannhet kan åpenbares i vårt dødelige kjød. At hans edle kjærlighet og offersinn kunde komme tilsyne i oss. Det sinn som aldri krevet, men bare gav. Han lot sig føde inn i denne verden som et offer for å redde menneskeheten. Han tenkte ikke en tanke på å behage sig selv. Han tenkte kun på hvorledes han kunde komme andre tilhjelp; selv hadde han ikke det han kunde helle sitt hode til. Han ventet ikke å få et rosende ord for sin godhet, eller å bli møtt med et kjærlig blikk igjen for all sin ømhet og kjærlighet. Han var ikke kommet til verden for å bli betjent, men for å tjene. Han elsket den mest hatefulle og spottende. Han visste at kjærlighet var det eneste som kunde smelte deres hårde hjerter. Å hate og skjelle igjen hadde menneskene gjort i flere århundreder, og av det hadde de ikke blitt noget bedre. Men å elske sine fiender og be for dem, og velsigne de som forbannet, det kunde ingen som han. Men ad den vei formådde han også å omskape det hårdeste hjerte. Når stridsmennene slo og spyttet ham i ansiktet, hudstrøk ham og kastet hånlig en kappe over ham og sa, spå oss Kristus, så bad han inderlig for dem: Fader forlat dem; for de vet ikke hvad de gjør.

Måtte dette sinnelag komme frem i oss, som var i Jesus; for da vilde all trette og splid ophøre. Slike som har imot en broder, eller bryter brodersamfundet kanskje bare for små bagatellers skyld, er nok mange mil borte fra Kristi sinn. Kristus gav sitt liv for oss, mens vi ennu var syndere. Derfor er vi skyldige til å sette livet til for brødrene. Derved vil også vi kunde utfylle de lidelser i vårt kjød som ennu fattes oss i Kristi trengsler, for hans legeme som er menigheten. Kol. 1, 24.