Frifinnelsesdom - dødsdom

Frifinnelsesdom — dødsdom.

Man gjør i almindelighet en skjebnesvanger forveksling m. h. t. denne frifinnelsesdom (eller benådning), slik som det vilde bli om der var to personer hvorav den ene blev frifunnet og den annen dømt til døden, og man så tok feil av disse to — slik at den dødsdømte som skulde korsfestes blev satt på fri fot og fortsatte med sitt elendige og forferdelige liv. — Frifinnelsesdommen blir anbragt feilaktig, slik at «det gamle menneske» — som er dødsdømt — lever videre og blomstrer og bærer mangfoldig fordervelig frukt. Hvem er det da som er frifunnet? Det er vår ånd! Men hvorledes er det med vårt kjød? Det er dødsdømt! Gal. 5, 24. Hvem er dødsdømt? Vårt syndige, store «jeg» — vårt «gamle menneske» — vårt «kjød» — vårt selvliv — vår egenvilje! Og dødsdommen skal eksekveres (fullbyrdes) straks. «Det gamle menneske» har straks å si farvel til «sine kjære» — «lese sitt fadervår» og så er det slutt! Men vår ånd er frifunnet, eller benådet, og blir levendegjort og bærer frukt for Gud, Åndens frukter, og gjerninger gjorte i Gud.

Vi kan også si at det er m. h. t. evigheten vi er benådet, så vi skal leve om vi enn dør, istedetfor å lide evig død og fortapelse borte ifra Gud. Men hvad tiden angår, da er vi dømt til døden. Vi har ikke rett til å leve selv lenger (Gal. 2, 20), ikke rett til å leve for oss selv (2. Kor. 5, 15), ikke rett til å gjøre vår egen vilje eller gå våre egne veier, hverken i stort eller smått. Vi tilhører ikke oss selv lenger — har ikke noget å si over oss selv — for Kristus er herre i våre hjerter. Han har kommandoen. Frivillig har vi jo gitt ham den, idet vi i vidners overvær («med vidners underskrift») har latt oss døpe til hans død (Rom. 6, 3). Vi har inngått pakt (kontrakt) om å dø fra oss selv. Holder vi ikke denne kontrakt, er vi åndelig talt kjeltringer.

Det er altså en fryktelig feil man gjør når man anser hele sin person, både kjød og ånd, benådet eller frifunnet. Intet under at der blir megen elendighet i forsamlingene når «det gamle menneske» blir benådet og lever videre. Det blir som om man benådet alle tukthusfangene (forskjellige slags forbrytere) og så dannet en forsamling av dem. Det skulde vel bli en fin forsamling!!! Det vilde bli «de benådede synderes» forsamling. —

Når kjødet blir korsfestet og ånden blir levendegjort, da opstår den levende Guds menighet.

I det naturlige er jo frifinnelsesdom og dødsdom fullstendige motsetninger; men i det åndelige er der fullkommen harmoni mellem disse to ting, idet kjødet blir dødsdømt og korsfestet, mens ånden blir frifunnet og levendegjort, og omsider også iført et tilsvarende evig herlighetslegeme. —