Tilbedelse.

Bønn er begjæring om å få noget. Tilbedelse er å gi noget, å gi ære og pris samt dyp erkjennelse av egen avmakt og av hans uinskrenkede og ophøiede makt som man tilber.

Det såkalte «Fader-vår» begynner med bønn og ender med tilbedelse.

Salme 30, 7 og 8: «Men jeg sa i min trygghet: «Jeg skal ikke rokkes evindelig». Herre, ved din nåde hadde du skjenket mitt bjerg styrke, du skjulte ditt åsyn, da blev jeg forferdet.» David visste nok at all hans styrke var ved Guds nåde og at han uten ham intet formådde, men han hadde det ikke i levende erindring. Så snart Gud skjulte sitt åsyn for ham, da kjente han at han var støv, og tilbad.

Av 1. Kor. 10, 13 fremgår det tydelig at der ingen absolutt seier eksisterer for noget menneske. All den seier vi har, har vi fordi vi aldri blir fristet over evne; fordi Gud nøie og trofast passer på at vi ikke blir fristet over evne. Hvis han ikke veiet våre fristelser, vilde vi bli fristet over evne og måtte falle alle sammen. — Erkjennelsen av dette og det at man kommer det ihu, fremkaller tilbedelse, som f. eks. slutningen av Judas brev: «ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid, og nu, og i all evighet. Amen,» og i Åp. 7, 12: «Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.»

Det er meget betegnende å legge merke til Job, da han fikk beskjed om ødeleggelsen av barna samt hus og gods. Han bad ikke om nogetsomhelst, men falt ned og tilbad. I erkjennelsen av sin egen ringhet og Guds storhet vilde han ikke blande sig inn i dette som var hendt: «visdommen tilhører Gud i all evighet.»

Likesom det gjelder om å be uavlatelig, så gjelder det også om å tilbe uavlatelig.

Vi utvikles fra å be om alt mulig for oss selv uten å tilbe — til hovedsakelig å tilbe. —