Jakobs kamp ved Pnuel

Jakobs kamp ved Pnuel.

Jakob tok alt det han eide, sine hustruer og de to trælkvinner og sine elleve sønner og gikk over Jabboks vadested.

Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunde rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp mig, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper dig ikke, uten du velsigner mig. Da sa han til ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel; for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.

Da spurte Jakob: Si mig ditt navn! Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Og Jakob kalte stedet Pnuel, for sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet. 1. Mos. 32.

Årsaken til denne hårde kamp var at Jakob blev såre forferdet over at hans bror Esau kom imot ham med 400 mann. For Esau hatet Jakob, fordi deres far Isak hadde lyst velsignelsen over ham. Og Esau hadde sagt ved sig selv: Snart kommer den tid da vi må sørge over min far; da skal jeg slå Jakob, min bror, ihjel. 1. Mos. 27, 41 og flg.

Nylig hadde Laban forfulgt og innhentet ham bakfra. Han hadde ransaket alle hans gjemmer, og nu ventet han sin bror Esau med en hel hær av voksne menn.

Jakob sendte to leire med gaver til Esau. Og han gjorde en avstand mellem dem. For han tenkte: Slår Esau den ene leir, så kan den annen komme sig unda. Derefter bad Jakob inderlig til Gud og foreholdt ham sterkt og inderlig alt hvad han hadde lovet ham og sa: Fri mig ut av Esaus, min brors hånd; for jeg er redd han skal komme og slå ihjel mig og mine, både mor og barn.

Som vi ser stod Jakob mellem barken og veden. Tilbake til Laban kunde han ikke dra; for Laban var fiendtligsinnet mot ham, og dessuten hadde Gud sagt til ham: Dra tilbake til ditt land og til ditt folk, og jeg vil gjøre vel imot dig. V. 9. Så tok Jakob om natten alt det han eide og satte over Jabboks vadested. Selv blev han tilbake og kjempet i bønn med Herrens engel inntil morgenen grydde.

Denne kamp lignet meget Israels kamp ved det Røde Hav. Farao og egypterne bakfra og det Røde Hav foran. Således setter Gud sitt folk på prøve, både et helt folk og en enkel person. Under slike omstendigheter har vi ikke annet å gjøre enn å tro og forlate oss på det Herren har sagt. På den måte kan vi gå gjennem havet og passere Esau. For alt er mulig for den som tror.

Da Jakob så op, fikk han se Esau som kom med 400 mann. Da delte han barna mellem Lea og Rakel og begge trælkvinnene. Og han satte trælkvinnene med sine barn fremst og Lea med sine barn bakenfor dem og Rakel med Josef bakerst.

Og selv gikk han foran dem og bøide sig syv ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror.

Vi har mange kristne i våre dage som bare vil bøie sig for Gud, men aldri for mennesker. Disse har noget å lære av Jakob. Hvis ikke Jakob hadde bøid sig syv ganger til jorden for Esau, sin bror, da var det høist sannsynlig han ikke hadde sluppet helskinnet fra det. Stoltheten i Jakobs hjerte blev knust ved Jabboks vadested, hvor han kjempet og vant seier over Gud og mennesker. Hvilket menneske vant han seier over? Jo, det menneske han fryktet mest av alle, nemlig Esau, og dernæst over alle hans 400 mann. En følge av denne storslagne ydmyghet var at Esau løp ham imøte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. V. 4.

Vær derfor føielig mot din motstander så lenge du er med ham på veien, forat ikke motstanderen skal overgi dig til dommeren, og dommeren overgi dig til tjeneren, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg dig: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt den siste øre. Matt. 5, 25.

Alle vil gjerne bøie sig for Gud, men mennesker? Nei, aldri! Dog ser vi Jakob fikk lære sig til å bøie sig både for Gud og mennesker. Det var om dette kampen stod ved Jabboks vadested. Gud lærte ham der hvorledes han skulde behandle Esau.

Også Jesus lærte lydighet av det han led. Han lærte å bede for sine mordere. Lær av mig, sier han; for jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet.

Saken er nemlig den, at et menneske er hovmodig i årrekker efter frelsen fra almindelige synder. Derfor sier Elihu i Job 33. kapitel: Se alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann; for å få utryddet overmotet hos mannen, og at han skal la sin gjerning fare. Hvad var det han gjorde 2 à 3 ganger? Jo, han førte ham nær til graven og hans liv til dødens engler.

Et menneske forakter man, skjønt man selv er et menneske. Det første bud heter at vi skal elske Gud over alle ting. Men det annet bud er likeså stort, og det heter: Og vår næste som oss selv.

Jakob lærte å bøie sig syv ganger til jorden for et menneske hvorom Herren sier: Esau hatet jeg. Skjønt Jakob hadde velsignelsen og løftene, så måtte han bøie sig for sin bror. Og ikke han alene; men trælkvinnene med sine barn gikk frem og bøide sig. Lea med sine barn gikk frem og bøide sig, og derefter gikk Josef og Rakel frem og bøide sig. 1. Mos. 33, 5—7.

Denne «pass-ydmyghet» var innreisetillatelsen til det Hellige land. Den port som fører til livet, er trang, og veien er smal. Men den som har kjempet med «mannen ved Pnuel» og som har overvunnet Gud og mennesker, kan ha håp om å slippe forbi Esau og hans 400 mann.