Stevnereferat: Nyttår 1933/34 - Oslo

Nyttårsstevnet i Oslo.

Der var samlet en hel del venner fra alle kanter, og der var mange velsignede vidnesbyrd. Guds visdom trenger inn alle vegne. Flere var også bedrøvet efter Gud og begjærte forbønn, ikke offentlig, men i stillhet for sig selv. Må Gud gi dem hvad deres hjerte begjærte. Her skal kun nevnes noen av de tanker som fremkom på stevnet:

Når et menneske har fått sine synder forlatt og er døpt med den Hellig-Ånd, da står det fullt rustet fra Guds side til å begynne å grave i Kristi legeme, hvori alle visdommens og kunnskapens skatte er skjult. Legg merke til «skjult tilstede».

Ta et billede: Indianerne i Amerika satt under sine palmetrær i århundreder. De hørte Niagarafossen bruse utover fjellskråningen. De levet av vilt og bekymret sig forøvrig om intet uten dette, at den ene stamme lå i krig med den annen.

Slik har hver den det som ikke skal gjøre noget efterat han er kommet inn i Kristus. Han ligner de innfødte amerikanske indianere. Oljekilderne ligger i jorden; men indianerne borer ikke. Sølv og gull i fjellene; men de leter ikke. Jorden har Guds befaling om å fremdrive alle slags frukter og kornsorter; men indianerne dyrker ikke sin jord. De skal intet gjøre. Gud har gjort alt.

Akkurat slik har flertallet av de kristne det idag. De skal intet gjøre, for Gud har gjort alt. Hermed bedrar de sig selv. Likesom alle herlighetene ligger skjult i jord og i fjellene i Amerika, således er alle visdommens og kunnskapens skatte skjult tilstede i Kristus.

Når europeerne kom til Amerika, da begynte de å grave i jorden og i fjellene. De fant frem oljekilder, gull og sølv. Fossene blev drivkraft for fabrikker, og elektrisk lys oplyste landet alle vegne. De gamle indianere måtte flytte lenger og lenger inn i landet; for nybyggerne kjøpte deres land. De blev færre i antall, og deres mangel på kunnskap gjorde dem udyktige i all slags konkurranse.

Indianerne i Amerika forsto ikke sin besøkelses tid. Likedan med de kristne idag. Dovenskap, mangel på lyst til å gripe fatt, falske læreres undervisning om at det er trældom å være virksom i Kristus til å grave efter skjulte skatte, gjør at de går tilgrunne i et land som flyter av melk og honning. Man sitter hele livet igjennem i sitt telt ovenpå en jord, hvor der nogen meter nede i bakken vilde springe frem de rikeste oljekilder, om de bare gad å sette spaden i jorden. Men uvidenheten holder dem i fattigdommen.

Hvor uhyre mange ganger har vi ikke hørt at vi slett intet kan gjøre. Og dog sier Paulus: Jeg formår alt i Kristus som gjør mig sterk.

Og han la alt under hans føtter og gav ham som hode over alle ting til menigheten. Ef. 1, 22. Vi må herav forstå at når Jesus Kristus er satt som hode over alle ting, så har han forstand på alle ting. Og når vi skal vokse op til ham som er hode for alle ting, så vil vi også få forstand på alle ting. Derfor, bort med denne dumhet at vi intet skal vite og intet gjøre. Det er som om Adam og Eva og menneskeslekten skulde ha slått sig tilro i all sin uvidenhet. Hvordan var det da gått med utnyttelsen av jorden og dens fylde? Guds vilje er at vi skal utnytte alt som han har lagt i jorden og luften; for derved blir Guds mangfoldige visdom også åpenbar, og han blir stor i våre øine. Når vi graver i Kristi legeme, hvori alle visdommens og kunnskapens skatte er skjult tilstede, da blir Kristus stor og Gud veldig stor, som har kunnet nedlegge et så veldig visdomsverk i Kristus.

Men Satans lære florerer fremdeles: «Du skal intet gjøre. Det er trældom.» Men Kristi lære heter så: arbeid på eders frelse med frykt og beven; for Gud er den som virker i eder både å ville og virke til hans velbehag. Fil. 2, 12 og 13.

Så blev der vidnet om salt.

Hvert offer skal saltes med salt og hver person skal saltes med ild. Markus 9, 49.

Salt betyr «alt». Din gave skal være saltet, det skal være helt offer. Vi salter det som skal henlegges. Hjertet må være løst fra gaven, da er den saltet.

Når vi salter noget, da inngnir vi det med salt på alle kanter. Derefter legger vi det ned. De gaver vi gir bort efter Herrens anvisning, blir saltet. De opbevares til Guds og Kristi åpenbarelses dag, da enhver skal få igjen efter sine gjerninger.

Enhver person skal saltes med ild. Han skal inngnides med salt for å opbevares til et evig liv, og han skal inngnides med ild for at de siste rester av ondskap skal fortæres.

Bruden.

Kom, jeg vil vise dig bruden, Lammets hustru. Og han førte mig i Ånden bort på et stort og høit fjell og viste mig den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud. Åp. 21, 9 og 10.

Det nye Jerusalem er altså bruden. Jerusalem deroppe er vår moder. Vi er født ovenfra med uforkrenkelig sed ved Guds Ord som lever og blir evindelig. Vi er kommet til Zions berg, den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem. Hebr. 12, 22. Vi er altså innfødte innbyggere av den stad som stiger ned fra himlen. Se hvor stor Guds visdom og kraft er for oss som tror!

Den hadde en stor og høi mur. Ingen kunde komme over muren. Intet urent skal komme inn i den. I muren var tolv porter, og hver port var en perle. Og staden ligger i en firkant, dens lengde, bredde og høide er like. Staden er altså kubisk. Brudekristendommen er også kubisk. Den går i dybden. Det er der mening i, og det kan forståes; for Kristus vil ikke ha en overfladisk brud, som ikke forstår ham. Noget tempel så jeg ikke i staden; for dens tempel er Gud Herren, den allmektige og Lammet. Her ser vi atter brudens sinnelag. Hun har ikke bruk for disse høie, kostbare tempelbygninger. Gud og Lammet er henne nok i tid og evighet. Men det gamle, religiøse, forfengelige menneske må ha kirker, fine kirker, høie spir, store klokker og fine glassmalerier på vinduene. Dette viser tydelig hvad man beundrer og tilbeder. Bruden derimot er av et helt annet sinnelag. Gud og Lammet er hennes tempel både på loft og i kjeller.

Folkeslagene skal vandre i stadens lys. Ja, det er rimelig. De folk som ikke tåler Guds og Lammets lys, må ha et svakere lys, og det får de: De skal vandre i stadens lys, brudens lys.

Nu i tiden forakter de brudens lys. Hvor stor blir da ikke deres forbauselse i evigheten, når de skal nødes til å vandre i det lys de her foraktet. Det blir omtrent som for de jøders vedkommende som foraktet Jesus, men som i all evighet må erkjenne at han er en Herre til Gud Faders ære. Gud snur op ned på tingene. For det mennesket av naturen skjønner, med det forderver man sig. Judas v. 10.

Mange andre ting fremkom også på stevnet; men dette er nedskrevet for å vise åndsretningen — bruderetningen.