En dråpe i havet om visdoms vei

En dråpe i havet om visdoms vei.

For alt har Herren skapt, og de gudfryktige har han gitt visdom. Zir. 43, 38.

Fremfor alle ting trenger Herrens tjener visdom. Kunnskap alene når ikke frem til målet. Er visdommen borte, snubler vi i utallige ting, og nogen tjeneste for Gud kan der ikke bli tale om. Våre råd blir usikre, og vår dom i saker og ting blir vaklende.

Hos den forstandige holder visdommen sig stille. Derfor kan man av ytre ting og iver ikke fastslå at her er visdom. Den finnes somoftest hos de mest tause. Visdommen søker Guds ære, derfor skjuler den sig til det rette øieblikk kommer. Mens den som søker sin egen ære, alltid er på farten, og hans dårskap kan ikke skjules.

Hos den unge kan du finne megen styrke, men deres kraft bør ledes av den gamles visdom. Vi ser opstillingen i Neh. 4, 16, da Jerusalems murer skulde gjenopbygges: Fra den dag arbeidet bare den ene halvdel av mine unge menn på verket, mens den andre halvdel av dem stod der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene stod bakenfor hele Judas folk.

Høvdingene stod bakenfor og ledet de unges krefter. Men skulde der finnes nogen som i sin ungdom har fått visdom, da skal denne regnes ham som visdoms gråe hår. Job. 32, 1 og ut kapitlet. En sådan skal ikke la sig forakte for sin ungdoms skyld.

Hos visdommen er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet. Ord. 8, 18.

I den ligger arven fra fedrene og i og med visdommen arver vi fremtiden og alt hvad den bærer i sitt skjød. For Kristus, Guds visdom, er satt til arving over alle ting. Hebr. 1, 2.

Om visdoms vei lærer jeg dig, jeg leder dig på rettvishets stier. Ord. 4, 11.

Visdoms vei må læres. Visdommen ophøier sine barn. Den som elsker den, elsker livet, og de som er årle oppe efter den, skal fylles med glede. Når han setter sin lid til den, skal han få den i eie, og hans slekt skal inneha den. Zir. 4, 12 og flg.

I førstningen vandrer den med ham på ujevne veie, og den fører frykt og redsel over ham og plager ham med sin tukt, inntil den kan lite på hans sjel og får prøvet ham med sine bud. Da skal den atter komme til ham på den like vei og glede ham og åpenbare ham sine hemmeligheter. Zir. 4, 18—21.

Herav forstår vi at visdoms vei fra begynnelsen av er en tuktens vei. Just derfor er det så få som finner den. For de fleste mennesker er innstillet på å nyte og aldri bli irettesatt. Slike mennesker kan derfor aldri bli menighetstjenere.

Mennesker fra ugudelige hjem kan visstnok bli omvendt til Gud i en hast; men med visdommen går det smått. Her har de mennesker som kommer fra gudfryktige hjem en stor fordel. (Jeg mener ikke fra religiøse hjem, hvor foreldrene har navn av å leve og dog er døde). For fedrenes stadige tukt den rette vei fra barneårene gjør usigelig meget. Det er som om visdommen drypper ned i barnesjelen. Det er slike mennesker som kan, som Elihu, i Job 32, midt i sin ungdoms vår, gå irette med gråherdede menn og komme fra det med seier. Det står om Elihu at han var av Rams ætt. Visselig må hans slekt ha oplært ham om visdoms vei. For var han kommet fra et ugudelig hjem, da var han blitt slått ned, og det straks, av slike kloke menn som Job og hans tre venner. For der er skrevet: Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han. Ord. 3. 33. Der skal da ikke bli megen visdom å få i arv fra det hjem, hvorover der hviler forbannelse.

Menighetstjenerne hører meget fra alle kanter, men det bør alt sammen passere såldet, før det kommer frem i menigheten. Menighetstjenernes hustruer bør også bruke visdomssåldet, før de fastslår noget. For i visdommen er kjærlighet, langmodighet, fordragsomhet og kunnskap om at vi er med på å opdrage en slekt som kommer fra mørke og uvidenhet. Derfor har vi all god grunn til å vise barmhjertighet. Især når vi grundig betenker at vi selv i høi grad trenger nåde og barmhjertighet.