Det himmelske kall

Det himmelske kall.

Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest, som vi bekjenner, Jesus, han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus. For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv. Hebr. 3, 1—3.

Det er stor forskjell på et hus og på ham som har innrettet huset. Likeså stor forskjell er det på den herlighet Jesus er kjent verdig til og den Moses er kjent verdig til. Og like stor forskjell er det på det jordiske og himmelske kall. Men det var ikke nogen ringe herlighet Moses kunde forkynne. Hvis de vilde høre Herrens røst skulde de være velsignet i staden og på marken. Deres livs frukt skulde være velsignet. Gud skulde velsigne deres kurv, deres deigtraug, deres utgang og inngang. Herren vilde slå deres fiender for deres åsyn. På en vei skulde de komme og på syv skulde de fly. Alt hvad de utrakte sin hånd til, skulde lykkes. Alle folk på jorden skulde se hen til dem og frykte. De skulde ikke ta tillåns, men kun utlåne. Han vilde avvende sykdom fra dem, og jorden skulde bære rikelig grøde, dersom de hørte Herrens bud. 5. Mos. 28, 1—14. Dette var den overmåte herlighet Moses forkynte, og som han førte folket frem til. Men alt sammen var det jordisk herlighet. Det skulde ikke være trengsler, ikke motgang, ingen sorger og intet ondt.

Brødre, delaktig i en himmelsk kallelse, se hen til vår bekjennelses utsending og yppersteprest, Jesus. Når vi ser hen til ham, da mangler han all den herlighet Moses forkynte. Han var plaget, slagen og gjort elendig. Vel kjent med sykdom, en som man skjuler sitt åsyn for.

Den herlighet Moses forkynte, kunde de både forstå og se; men hvem kunde øine Jesu herlighet, hvem kunde finne den?

Når Israel forlot Herren, kom fiender, uår, sykdom og nød. Men når de omvendte sig, frelste Herren dem ut av det alt sammen. Når de holdt Guds bud, fikk de vederlag av jordiske goder. Og for å få det omvendte de sig.

Vår utsending, Jesus, holdt all Guds vilje og mistet all jordisk velsignelse. Tross det var han trofast. Hos ham åpenbartes et sinnelag verdig til langt større verdighet enn de første. Paulus skriver: Om vårt utvortes menneske går tilgrunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag. For vår trengsel virker for oss over all måte og mål en evig vekt av herlighet, idet vi ikke ser på det synlige, men på det usynlige. 2. Kor. 4, 16—18. De fleste har det synlige for øie. De søker den herlighet Moses forkynte. De tar sin tilflukt til Gud for å bli fridd fra trengslen, fra motgangen, for å få mat, klær og helbred. Gud bønhører dem, hjelper dem og frir dem ut, og de priser Gud. Men andre søker også Gud. De holder hans bud, men kommer i trengsler. De lyder ham; men de blir gjort elendige og blir vanæret. De første sier: «Se hvor Gud hjelper oss, dere må ikke ha tro nok o.s.v.» Brødre, se hen til vår bekjennelses utsending, Jesus. Han vil gi dig del i et himmelsk kall. Han vil åpne dine øine for det usynlige. Men ofte kan det ikke skje uten på bekostning av det synlige. Han vil gi dig del i himmelsk herlighet; men ofte kan det ikke skje uten på bekostning av den jordiske. Han vil gjøre det så for dig at dine trengsler gir dig overmål på overmål av himmelsk herlighet.

Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, når I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerte. Man kan spørre: Hvorfor trenger vi denne formaning? Er det ikke hans røst vi så gjerne vil høre? Er det ikke den vi spørger efter til enhver tid? Hvorfor skulde vi da forherde vårt hjerte? Jo, fordi hans røst taler alltid om offer. Her er det man har lett for å forherde sig. Man synes ofret er for stort. Man forstår ikke hvorfor det skulde være nødvendig. Brødre, se hen til vår bekjennelses utsending, Jesus. Han var et eneste offer.

Derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte; men de kjenner ikke mine veie, v. 10. De vil nok ha herligheten, men vil ikke betale prisen ved å gå den vei Gud bestemmer. De farer vill i sitt hjerte. De mener det er bedre å gå en lettere vei til det forgjettede land. Slik var det med Israel, og sådan er det med oss. Vi kjenner heller ikke Guds veie inn til den himmelske herlighet, og mange forherder sitt hjerte og vil ad en lettere vei. Men Gud svor i sin vrede at de ikke skulde komme inn til hans hvile. Her må vi se til at det ikke i nogen av oss er et ondt og vantro hjerte, så vi faller fra den levende Gud. Når vi hører hans røst, at vi da ikke er uvillig, at vi ikke forherder vårt hjerte, så vi kommer til det punkt da han sier: Sannelig, du skal ikke komme inn. Så vi mister vår førstefødselsrett og går glipp av den himmelske kallelse. Mange har her i uvillighet og gjenstridighet mistet sitt himmelske kall. Mange er kommet til det punkt og i den tilstand da Gud sier: Sannelig du skal ikke komme inn. Da nytter det ikke, selv om man søker med tårer. Derfor trenger vi til å formane hverandre, så ingen forherdes ved syndens bedrag. V. 13. Det er synden som bedrar oss med den lettere vei, med å slippe og med å ikke ta det så nøie. Gud har freds tanker med oss og ikke til ulykke. Han har all visdom. Og efter denne sin visdom styrer han alt til vårt beste. Her gjelder det å tro. Når han nu styrer vår vei i trengsler, fattigdom og nød, da ser det underlig ut for oss. Her vil synden bedra oss. Men her må vi høre på den røst som kommer ovenfra, den som taler om offer. Dette er Guds vei med oss for å gi oss del i himmelsk herlighet. Brødre, se hen til vår bekjennelses utsending, Jesus. Se Guds vei med ham. Han som sier: Følg du mig! Se den herlighet han har opnådd. Et navn over alt navn. Han har beseiret makter og myndigheter. For ham skal hvert kne bøie sig. Hans mat var å gjøre Faderens vilje. Her kan enhver kjenne om han har del i et himmelsk kall. Når er din glede størst, enten når du gjør Guds vilje, eller når han velsigner dig med gode gaver. Er Guds vilje størst i dig, da skal trengselen virke i dig herlighet i overmål på overmål.

Det er når prøven kommer, at det er vanskelig å gjøre Guds vilje. Det er under den at din tro blir til ros og herlighet og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Pet. 1, 6—7. Det er de som har fått del i et himmelsk kall, som kan glede sig i allehånde prøvelser. Der er det at livet får sann verd. Der er det man alltid kan glede sig i Herren.