De rettferdiges lys skinner lystelig

juni 1933

De rettferdiges lys skinner lystelig.

Ord. 13, 9.

Vi har i årenes løp talt meget om å praktisere rettferdighet. Allikevel finnes urettferdigheten å henge godt igjen. Den er som brent inn i sjel og sinn. Kun ved å søke det som er heroventil, kan vi mestre urettferdigheten. For Jesus Kristus er opreist til vår rettferdiggjørelse.

Den rettferdige veileder sin næste; men de ugudeliges vei fører dem vill. Ord. 12, 26.

Der kreves av den som skal være veileder innen menigheten, at han er rettferdig. Hvis ikke avsetter han sig selv, idet hans gjerninger vidner imot ham. Der blev sagt til menighetens engel i Sardes: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av å leve, og du er død. Åp. 3, 1. Og om menighetens engel i Laodikea heter det: Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kold eller varm; gid du var kold eller varm! Derfor, da du er lunken og hverken kold eller varm, vil jeg utspy dig av min munn. Åp. 3, 15 og 16.

Hvad vil det si å bli utspydd av hans munn? Jo, Gud vil sende menn med Guds Ord og kraft og liv, så det døde og livløse og kraftesløse blir feiet vekk. Det blir spydd ut av hans munn. Dersom da ikke menighetens engel straks vender om og dømmer sig selv, vil han bli utspydd sammen med det livløse og kraftesløse.

Hvordan går det for sig at en menighetens tjener kan bli død og maktesløs? Jo, det går ganske enkelt for sig på den måte at han ikke lenger elsker Gud over alle ting. Man får lyst til ting på jorden og begynner å strebe efter den mat som forgår, idet man bekymrer sig for jordiske ting. Dette er havesyke, som igjen er avgudsdyrkelse. Johannes sier: Mine barn! vokt eder for avguderne! 1. Joh. 5, 21. Alt det vi elsker mer enn Guds bud, er avgudsdyrkelse. Men dette er kjærligheten til Gud at vi vandrer efter hans bud. 2. Joh. v. 6. Kjærligheten er altså vandring i budet.

Innen menigheten skal alt skje til opbyggelse. Og skal menigheten opbygges, da må alle yde. Ingen kreve. Den frafalne krever for sig og sitt. Derfor skal den frafalne mettes av sin ferd, og en god mann holder sig borte fra ham. Ord. 14, 14. Dette kommer igjen av at vi herefter ikke kjenner nogen mer efter kjødet. Vil da nogen leve efter kjødet, så tar alle gode menn avstand. Dette stemmer igjen med at vi ikke har samfund med andre enn de som vandrer i lyset. 1. Joh. 1, 7.

Men hvorledes kan nogen være veileder i en menighet når alle gode menn tar avstand? Når han selv ikke vandrer i lyset, hvorledes kan han da veilede andre inn i lyset og inn i mere lys? Det er umulig! Livet er jo mere enn døden og lyset større enn mørket.

Når Herren har behag i en manns ferd, da gjør han at endog hans fiender holder fred med ham. Ord. 16, 7. Dette er kraft. Usynlige krefter som utstråler. Et lystelig lys som stopper munnen på alle hans fiender. Et sådant lys sømmer sig for en menighetens engel, som er satt til å forsvare menigheten. Fienden holder sig da langt borte i sitt eget land. Men er menighetens forstander ugudelig, da kommer fienderne frem som gresshopper fra alle utenkelige kanter, og der blir ingen fred. Kast en sådan «Jonas» i havet, og det blir blikk stille. Jonas, v. 15.

All urettferdighet er synd. Den ligger i hjertedypet og er i sin rot og sitt vesen avgudsdyrkelse. Det er noget i menneskeånden som har jordiske ting mer kjær enn Gud. Dette kan skjules til en tid; men så bryter det frem, og synden blir åpenbar midt i Guds menighet. Synderen kan ikke bli stående. Jo skarpere lyset er i en forsamling, desto før blir syndens spedalskhet åpenbar.

Derfor, prøv ånderne om de er av Gud; for mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus kommet i kjød, er av Gud. 1. Joh. 4, 1 og 2.

Da Jesus levde her i verden i sitt kjøds dage, var fariseerne rasende fordi han kalte sig Guds Sønn. De fornektet Kristus åpenbart i kjød. Det samme gjelder i våre dage. Man vil på liv og død ikke ha Kristus i kjød. Derimot vil man ha ham oppe i himlen, langt borte fra kjødet, så kjødet kan få leve sitt eget liv uten å være under Kristi kontroll og korsfestelse. Dog, Skrifterne kan ikke opheves: Hver ånd som bekjenner Kristus åpenbart i kjød, er av Gud. Og de som har det på den måte, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Hvor kjødets lyster råder, har man ikke sett ham ei heller kjent ham.

Den som elsker tukt, elsker kunnskap; men den som hater refselse, er dum. Ord. 12, 1. Refselse bringer lyset til å skinne lystelig. Kunnskapen blir mangfoldig; Ånden gis oss i samme mål som vi elsker tukten. Elsker vi da tukten uten mål, så blir Ånden gitt oss uten mål. For Gud bor i et lys, hvortil ingen kan komme.

I dette lys som er lystelig for Guds åsyn, kan synderen ikke bli stående. Og det er dette lys som skal skinne i menigheten. Alt kjød på korset, så vil Kristus bo i dette korsfestede kjød. Prøv derfor ånderne om kjødet er korsfestet. Hvis ikke, da er ikke slike ånder av Gud. Men er kjødet korsfestet, da bor Kristi ånd i dette kjød, og vi kan være forvisset om at slike ånder er av Gud.

Når vi er døpt med én ånd til å være ett legeme (menigheten), da er det en efter kjødet korsfestet menighet. Dette er en oplyst menighet. En menighet som er ett kjød med Kristus. Det er for å fremstille en sådan ren menighet for Kristus at vi strider. For det er selve bruden.