Vårt kall.

Den kristnes liv kan inndeles i to hoveddeler. Å få et kall, vite med urokkelig sikkerhet at man er kalt av Gud, og dernæst dag for dag, time for time og stund for stund befeste dette kall. I dette å vite sig personlig kalt og utvalgt av Gud ligger en veldig kraft. Det er selve hemmeligheten til alltid å kunne klare sig gjennem livets stormer. Når brødre blir lunkne, og de man har satt sin lit til, svikter, og mørke og vantro setter inn på en, da er det bare de som seirer, som lik Elias kan si: «Herren, Hærskarernes Gud, for hvis åsyn jeg står.» 1. Kong. 18, 15. En slik mann står ikke fordi der er en trofast bror eller hundre trofaste, men fordi han er kalt av Gud. Ved troen på et slikt kall regnes ikke mere med synlige ting. Vi er kalt til å bli støe og faste som Sions berg. Guds del av dette arbeide er å innby oss og gi vissheten om vårt kall i våre hjerter. Vårt arbeide er å være villige, og da blir vi ved tro mer og mer befestet på Sions berg.

Vi lever i en tid nu som hvis vi ikke kommer op på Sions berg, så vil dyret knuse oss til intet. Nu er de dager kommet at mange skal lutre og rense sig og tvette sig hvite, og det er betingelsen for å befeste vårt kall. For vårt kall er hellig, 1. Pet. 1, 15, og krever hel og fullstendig adskillelse. Vårt kall er til lidelse; ti dertil blev I og kalt. 1. Pet. 2, 21. Tror vi ennu på å kunne ta det med ro og slippe så lettvint som mulig, er vi på villspor. Å lide er vårt kall i denne verden. Å sette våre føtter der hvor vår trofaste og elskede Mester efterlot oss sine fotspor, det er vårt høihellige kall.