Jesu gjenkomst

Jesu gjenkomst.

Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at nogen skriver til eder. I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. 1. Tess. 5, 1—2.

Man skulde tro, når det var sådan, at det nettop var nødvendig å skrive om dagen og timen. Man kan også tydelig merke at de fleste føler nødvendigheten av å høre om dagen og timen. Det er et emne som interesserer den største delen av Guds folk idag. Derfor er det også mange som gjør sig bruk av det for å samle folk. De gir sig av med å si dag og time, eller forklare hvor nær man er dagen og timen. Anderledes var det med tessalonikerne. De trengte ikke til det. De hadde det altså anderledes enn største delen av Guds folk idag. Hvad var det som gjorde at de ikke trengte til å høre om dag og time? Jo, de var lysets barn, dagens barn. Derfor kunde ikke dagen overraske dem som en tyv, v. 4—5.

Når man nu vil avhjelpe trangen efter å vite tiden, griper man feil an. Man gir sig av med å forklare dagen og timen, hvilket man ikke kan; så dermed hjelper man ingen. Nei, hvad var det som gjorde at man trengte til å vite dagen og timen? Jo, det var at man var mørkets barn. Vil man avhjelpe den nøden, må man føre folk frem til å vandre i lyset, til å bli dagens barn. Da trenger de ikke til å høre tale om dagen og timen.

Hvad vil det si at dagen kommer overraskende? Jo, det vil si at jeg ikke er ferdig til å ta imot den. Det var noget jeg skulde ha ordnet først. Slik har de fleste det. Deres lønnlige trang er: Gid jeg visste minuttet eller i alle fall dagen for hans komme! De vil nok være med; men de vil også nyte denne verden så lenge de kan. Hvis de visste at han kom i morgen, vilde de få det travelt. Da var det en hel masse de vilde ha opgjort og forandret på, så de kunde være rede. Men nu er det jo ikke sikkert han kommer før om noen år, så nu er det god tid; nu kan jeg leve videre. Slik har mørkets barn det. De føler sig usikre: «Gid jeg visste dag og time!» De sier det nok ikke; men de handler sådan.

Lysets barn har det helt motsatt. De har intet som de kan vente med å gjøre op eller forandre på. Nei, i det øieblikk lyset skinner, i det øieblikk handler de. De vandrer efter det lys som skinner. De renser sig i lydighet mot sannheten, og har samfund med ham som skal komme og samfund med hverandre. 1. Pet. 1, 22. 1. Joh. 1, 6—7. Det de er optatt med, er å gjøre sig rede, og de handler efter som lyset skinner. Om de får vite at han kommer i morgen, så er de rede. De sier: «Kom, Herre Jesus.» Åp. 22, 20. De er lysets barn og har en fullkommen samvittighet. De kjenner ingen fordømmelse. De har hvile og forventer hans komme og er rede til en hver tid. Derfor trenger de heller ikke til at der skrives til dem om dag og time; for de har selv samfund med ham som skal komme, og vet selv grant hvordan det er.

Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være. Matt. 24, 37—39.

Det som preget Noahs dager, var nydelsessyke. Se til om det ikke er det samme som preger våre dager også. De åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte. Det hele gikk i en sus og dus. Se til om det ikke er sådan i våre dager også. De tar til ekte og gir til ekte. De skiller sig og gifter sig. Det går i en sus og dus. Ja, det er så almindelig at endog innenfor de troendes forsamlinger står de rådville over for dette onde. Ja, det som verre er, de velsigner det og lærer at skilte menn har lov til å gifte sig igjen. Sådan har denne tidsånd trengt igjennem. For ikke å tale om fråtseri i mat og drikke. Det er det knapt en som skjenker en tanke. Det er alt sammen godt og vel. Ja, se til om det ikke er som i Noahs dager.

La ingen dåre eder på nogen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, han som står imot og ophøier sig over alt som kalles Gud eller helligdom, så han setter sig i Guds tempel og gir sig selv ut for å være Gud. 2. Tess. 2, 3—12.

Her kan vi se at det som særpreger syndens menneske, er at han ophøier sig over Gud og utgir sig selv for å være Gud. Han kalles og den lovløse. V. 8.

Se til om ikke Satan begynte å berede hans komme fra Adam og Eva av. Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. 2. Kor. 11, 3.

Her kan vi se slangen begynner å virke lovløshet. Guds vilje er den lov som skal stå fast evindelig. Alt brudd på Guds vilje er lovløshet.

Slangen sa: «Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven?» Og så begynte han å forklare kvinnen at de ikke skulde dø; men deres øine skulde oplates, og de skulde bli likesom Gud til å kjenne godt og ondt. 1. Mos. 3, 1—6. Nu hadde slangen fått ledet kvinnens tanker fra Guds vilje til det forbudte tre. Der begynner lovløsheten. Hun så på treet. Det var godt å se til og ønskelig til å få forstand av. Den ydmyke og enfoldige troskap, at det Gud hadde sagt, var det eneste riktige, var de dåret bort fra. Her begynner selvophøielsen. Den lyst til treet og hennes ønske til å få forstand satte hun over Gud, så hun aktet det mere rett enn det Gud hadde sagt. Se til om det ikke er denne ånd som har utviklet sig til idag næsten å være på høidepunktet.

Den enfoldige troskap, at når Gud har sagt det, så er det ikke mere tale om den ting, hvor finner man den? Se til om ikke slangen har dåret næsten alle sinn. Hvad er det man hører idag? Jo, du kan da skjønne Gud mener det ikke sådan. Du kan ikke ta det så nøie. Du vet vi lever da i verden; vi må bruke vår forstand, o.s.v. Hvad går alt dette ut på? Jo, nettop selvophøielse. Når Gud har sagt en ting, skal vi bruke vår forstand og bedømme det, og finne ut hvad som er klokest. Så tar man det Gud har sagt, som det passer en best. Hvad er det annet enn å sette sig over Gud og utgi sig selv for å være Gud? Hvad er det annet enn lovløshet? Slik som man selv forstår det, er det eneste riktige. Man er selv Gud. Sådan finner man så mange forstandige kristne. De er så fornuftige. De kan forklare at det er da ikke synd, og det må man tillate sig. Gud mener det ikke sådan, o.s.v. Disse forstandskristne, disse lovløshetens håndtlangere har vært med til å forderve mange enfoldige sjele. For ikke å tale om de som lever ute i verden. Guds vilje er for dem latterlig. Nei, de alene vet. Se til om ikke menneskene er modne til å motta syndens menneske, den lovløse. Hvor finner man lovbundenhet, noget av det som holder tilbake?

Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige. Hebr. 11, 3.

Ved tro skjønner vi. All annen forståelse er fra slangen.

Jesus sier: «Den som vil miste sitt liv, skal finne det; men den som vil berge sitt liv, skal miste det.» Hvem kan forstå dette? Jo, de som tror. Hvis Guds folk hadde trodd dette i dag, hadde det sett anderledes ut enn det gjør. Nei, det har vært for mange lovløshetens håndtlangere som har fått lov til å råde blandt Guds folk. De har alle sagt: Spar dig selv. Matt. 16, 21—26. De har fordervet de enfoldige sjele, og fordervelsen er så stor at næsten alle er rede til å motta syndens menneske, den lovløse. Se til at ikke du er dratt med i fordervelsen.

For sin tro var det de gamle fikk godt vidnesbyrd. Det er denne tro som holder den lovløse tilbake; men hvor finner man den idag? Derav kan vi skjønne hvor langt tiden er fremskreden.

Hvem var det som blev forført? Jo, de som ikke tok imot kjærlighet til sannheten. Det er så mange lærdommer idag, sier du. Hvordan skal jeg klare å finne ut av det? Det er bare en måte å finne ut av det på, og det er å elske sannheten. Derfor sier Jesus til de jøder som var kommet til troen: «Bli i mitt ord og erkjenn sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» Johs. ev. 8, 31—44. Det er nemlig det som det skorter på hos menneskene, nemlig å erkjenne sannheten. De kan erkjenne sannheten om mange ting; men sannheten om sig selv vil de ikke erkjenne. Skal de erkjenne den, må de omvende sig, miste sitt liv, fornekte sig selv. De må hver dag ta sitt kors op, o.s.v. Nei, det er en hård tale. La oss heller få høre at han har gjort alt, og vi skal intet gjøre. Vi er under hans blod. Vi er hans elskelige øienstener, og snart kommer han og tar oss til sig, og så er alt godt. Dette er menneskenes trang. Lys og dom hater de. Derfor skal Gud sende dem villfarelser, så de tror løgnen. De søker Gud for å nyte hans velsignelser og hans gaver, men ikke for å seire over synd. De søker Gud om kraft til helbredelse, tegn og undere, men ikke om kraft til å seire over sin egen vilje. Alle disse med dette sinnelag skal fare vill. Satan har kraft nok; han har tegn og undere nok, og så løper man dit. Her er Gud virksom, sier man; men seier over synd: pengekjærhet, havesyke, forfengelighet, partier, baktalelse, avind og herskesyke, blir det intet av. Nei, det vil man ikke engang erkjenne eksisterer. Man dåres og farer vill. Man ønsker fagre ord og søte talemåter: Spar dig selv. Det er så behagelig å høre. Han er kjærlighet. Ordet om korset, nei, det er gammeldags; det er trældom, dømmende, for lite kjærlighet, hård ånd, o.s.v. Se til at du ikke er revet med av dette Satans kunstgrep.

Elsk sannheten, erkjenn sannheten, kom til lyset, vandre i lyset, og du skal bli lysets barn. Vandre i enfoldig troskap mot Gud, og du skal ha hvile, og dagen skal ikke komme over dig som en tyv. Dan. 12, 10.