Ustraffelig.

Å vandre ustraffelig er det samme som ikke å begå overtredelser av de love man kjenner eller bør kjenne. Slik er det med landets borgere overfor øvrighetens love, og slik er det med oss overfor Guds ord og lov. Å være ustraffelig er altså det samme som å leve et seirende liv = ikke å gjøre kjødets gjerninger = ikke å gjøre det gamle menneskes gjerninger = ikke å tjene syndens lov med sitt sinn — ikke å gjøre synd = ikke å gjøre det man på forhånd vet er galt = å ha god samvittighet overfor Gud og mennesker.

«Jeg vil vandre i mitt hjertes ustraffelighet i mitt hus,» Ps. 101, 2. «Å begå overtredelser hater jeg, det skal ikke henge ved mig.» Vers 3. «Den som vandrer på den ustraffeliges vei, han skal tjene mig.» Vers 6. Job var ustraffelig, men han hadde synd. Han var ikke fullendt. Der hører mere til å være ustraffelig nu enn dengang, eftersom lyset nu er større. Efterhvert som vi får større lys, kreves der mer og mer for å være ustraffelig. Det den ene kan gjøre med ustraffelig hjerte, vilde en annen med ennu langt større lys kjenne sig dømt ved, mens en tredje med ennu langt større lys måtte falle ifra i sitt hjerte for å kunne gjøre slik som en nybegynner kan gjøre med ustraffelig hjerte. Derfor kan man ikke bedømme en person rett ved bare å se på hans gjerning; men man må se på gjerningene i forhold til det utviklingstrin hver enkelt står på. Slik bedømmer Gud hver enkelt, og slik bør også vi gjøre.