Baktalelse

april 1933

Baktalelse.

«Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en broder eller dømmer sin broder, han baktaler loven og dømmer loven; men dømmer du loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer. En er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge; men du, hvem er du som dømmer din næste?» Jak. 4, 11 og 12. «Likeså at gamle kvinner i sin ferd skal te sig som det sømmer sig for hellige, ikke fare med baktalelse...» Tit. 2, 3.

Det ligger særlig til eldre kvinner å baktale, men denne synd pleier å henge mer eller mindre fast ved enhver. I 1. Pet. 2, 1 ser vi at apostelen Peter formaner de hellige — de som var gjenfødt til et levende håp, og som ved Guds makt holdtes oppe ved troen til frelse (kap. 1, 3 og 5) — til å avlegge all baktalelse. Man kan jo ikke formanes til å avlegge noget som man ikke har på sig, altså ser vi herav at han forutsetter at baktalelse henger ved de hellige. Det er bare om å gjøre å få alt dette avlagt, så der ikke engang finnes levning av det igjen.

Av 1. Kor. 6, 9 og 10 ser vi at det er en villfarelse å tenke at baktalere skal kunne arve Guds rike. De kommer ikke dit inn. I 1. Kor. 5, 11 pålegges vi ikke engang å ete sammen med nogen som vil betraktes for en broder og som er en baktaler. Dog må vi gjøre et skille mellem å være en baktaler samt å falle i baktalelse, akkurat som vi gjør forskjell på å være beruset en eller annen gang og på å være en dranker. En dranker er en som pleier å drikke, og en baktaler er en som pleier å baktale.

Vi ser også av disse to skriftsteder at baktalelse står jevnsides med drukkenskap. Det er om å gjøre at vi ser det så ille som det er. Hvis vi betrakter det å baktale for å være like så galt som å komme full hjem fra byen, da vil nok det meste av all baktalelse bli avlagt i en fart. — Er man en baktaler som farer omkring med baktalelse, med sladder, med onde rykter, da skal man ikke komme inn i Guds rike. Har man falt i baktalelse, får man stå op igjen og rense sig ved å be både Gud og mennesker om tilgivelse, og dernæst se til å få seier over sådant i fremtiden.

Hvad er det egentlig som skal og må regnes for baktalelse? Efter selve ordlyden er det å tale på baken av en mann. Men å rose en mann som ikke er tilstede, er selvfølgelig ikke baktalelse. Når man taler ille om en person som ikke er tilstede for å rakke ned på ham, da er det baktalelse av verste slags, og når man i ubetenksomhet taler ille om en mann, blir det jo også til nedrakning, og er da også baktalelse.

Om man av tjenestlige grunne derimot omtaler brødres dårlighet i omsorg for vedkommendes frelse og til en som elsker vedkommende, da er der jo ikke noget ondt i dette, hvorfor det heller ikke kommer inn under begrepet baktalelse. Hertil må dog bemerkes at dette forekommer sjelden. Det som i almindelighet forekommer, er baktalelse med eller uten overlegg.

En søster avholdt sig en gang i lengere tid fra å gi tilkjenne at en annen kvinne i forsamlingen levet ugudelig (i det skjulte) og således bedrog vennene. Hun var bange for at det vilde være baktalelse å gi det tilkjenne. Men det vilde det ikke ha vært. Tvertimot! Hun vilde derved ha gjort en god gjerning overfor alle. Og når Guds medarbeidere taler sammen om de forskjellige sjele hvis evige frelse og gavn ligger dem på hjertet, da blir jo det noget helt annet enn å baktale. —

Det er nokså almindelig å søke å forsvare sin baktalelse med at det dog er sant hvad man forteller. Dette er en stor misforståelse. Selv om det var kemisk ren, fullkommen sannhet man fortalte, når man talte nedsettende om sin broder, så var det allikevel fullkommen baktalelse, fullkommen synd. Med å baktale menes ikke å lyve, men å tale nedsettende.

Noget annet er det at den ene synd gjerne trekker den annen med sig, så det viser sig at det er praktisk talt umulig å baktale uten å lyve eller fortelle det feilaktig. Så blir det dobbelt synd. —