Tungen og tanken

Tungen og tanken.

Tanken kan ingen temme, blir der sagt, og Jakob sier: Tungen er et lite lem og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand. Og alt dette kommer fra tanken.

De syndige lyster kribler i kroppen, og tankene kommer i svingninger. Er man da ikke våken, begynner tungen å løpe. Tungen settes ved tankene direkte i forbindelse med synden i kjødet og blir derved til en ild, der smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, selv satt i brand av helvede. Jak. 3, 6.

Hvor må så kampen begynne for å få seier over dette helvede? Jo, den må begynne i tankelivet. Vi kan ikke undfly fristelsene; men vi kan vende våre tanker bort fra lystene i kjødet. Det går ikke an, mener man. Jo, det går an, for Jesus sier: Hvorfor tenker I slikt i eders hjerter? Mark. 2, 8. Man kan bebreides for å huse dårlige tanker. Derfra får tungen sin næring, og så sender den disse dårlige tanker ut i øst og vest. Store skoger settes i brand, og alle som hører på det, får kjenne fordervelsen.

Mange taler tankeløse ord, som stikker likesom sverd. Ord. 12, 18. Dårers hjerte roper ut sin dårskap. Ord. 12, 23.

I sinnelaget veies tankene, enten de er onde eller gode, enten de kommer fra et ondt opkom, eller de stammer fra en god kilde. Det som kommer fra en god kilde, kan vi trygt la passere; for det vil gjøre godt; men det som kommer fra et ondt opkom, må bremses for. Hertil hjelper oss korset. Vi har fått makt til å si «nei» til det onde og «ja» til det gode. Dermed har vi også fått makt over våre tanker og vår tunge. Vi behøver ikke å tenke ondt, og vi behøver ikke å tale ondt. Dette gjelder på felter hvor vi er oplyst og vet å skille mellem godt og ondt. Men her kreves stor årvåkenhet. Jakob sier: Men tungen kan intet menneske temme. Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Men så sier den samme apostel i samme drag: Mine brødre! dette må ikke være så. Gir vel kilden av samme opkom søtt og beskt vann? Herav fremgår at vi kan nekte onde tanker å passere vårt sinn. Der står du og jeg skiltvakt. Vi kan nekte tungen å tale syndige tanker.

Å tale ondt og å skrive ondt går ut på det samme, fordi man tillater ondskapen å passere sinnet, det hvormed man skulde tjene Guds lov. Rom. 7, 25. Alt dette må dømmes og dødes, og har man forvoldt mennesker skade derved, så får man be dem om tilgivelse. Her er rik anledning til å øve sig i gudsfrykt. Tenk å drive det frem til å seire i tanker, ord og gjerninger. Om man under øvelse hermed skulde støte an, så gjelder det ikke å tape motet, men gå på igjen.

Når man da tenker på et riktig sladrelystent menneske, som skal øve sig frem på veien inntil renhet i tanker, ord og gjerninger, da forstår vi at Jesus er «Veien», og at der er megen lidelse og selvfornektelse for kjødet på denne vei.