Bildet - virkeligheten

Billedet—Virkeligheten.

Da Israel blev ført ut av Egypten, blev de frigjort fra trældommen. I ørkenen skulde ikke Egyptens åk være noget til hinder for deres gudsdyrkelse. Der var de frie og kunde tjene Gud av hjertets lyst. De blev her satt i intim forbindelse med Gud, og de skulde nu lære å tro og lyde ham og finne sin hvile og glede i det. Gud tok dem alene for sig. Han tok ledelsen i sin hånd. Han bestemte deres arbeide, deres hvile, når de skulde drage videre, hvad de skulde ete o.s.v.

Gud vilde bestemme og ordne alt for dem. Og hvorfor? Jo, for å ydmyke dem og prøve dem, for å se hvad der bodde i deres hjerter, om de vilde holde hans bud eller ikke. 5. Mos. 8, 2.

Ser vi nærmere på det, så var det ingen lett prøve de kom i. Mannaen var en ensformig kost. Det var hårdt for alle som hadde buken til Gud, og dertil varte det lenge. De fikk ikke samle for mer enn en dag ad gangen. Også det gikk havesyken imot.

Vi vet at Israel blev misfornøid med den ensformige mat og knurret. Gud gav dem kjøtt, men han blev samtidig vred på dem og ihjelslog mange. 4. Mos. 11, 10—33. Gud var nidkjær for sitt folk, og det var ikke på skrømt eller for å plage dem han førte dem igjennem ørkenen. Det var den eneste vei hvorpå de kunde gjøres duelige til å innta landet. Det var den eneste mulighet for å opnå de gode løfter Herren hadde gitt dem. Han fullførte et billede på det frelsesverk som siden skulde åpenbares i Jesus Kristus og som nu er åpenbart for oss. Velsignet er det å betrakte dette billede.

I 40 år førte Gud dem i ørkenen, og i alle disse år så de Herrens veldige makt til å føre dem uskadt gjennem alle vanskeligheter. Når de så stod ved enden av denne kummerfulle vandring og i tro skulde gå over til noget bedre, da var det bare to menn som trodde på Herren og helt forlot sig på ham. Disse kom inn i landet og fikk i eie det som Gud hadde lovet dem alle. Guds nåde var ikke forgjeves for dem. Alle de andre forlot sig på sin forstand og tvilte på Gud. Av samme grunn fikk de ikke hvad Gud hadde lovet dem, men måtte dø i ørkenen. 4. Mos. 14. kap.

Utgangen fra Egypten er et billede på frigjørelse fra synden. Sjelen overlater sig til Gud og hans vilje. Rom. 6, 18. Men idet I er blitt frigjorte fra synden, er I trådte i rettferdighetens tjeneste.

Vandringen i ørkenen er et billede på Herrens bearbeidelse av sjelen for å få den til hel og full overgivelse. Det er her sjelen mot sin naturlige lyst og forstand gjør Herrens vilje, fordi Gud har sagt det. Man er ikke kommet dit at man elsker Guds lov, men man kjenner den og gjør den, fordi det er rett. Man er som sprøtt ler, som ved pottemakerens arbeide blir bløtt og behagelig å danne. Sålenge leret er hårdt og sprøtt, kan ikke pottemakeren — om han er aldri så dyktig — lave noget kar av det. Men det må først bløtgjøres, så det blir bøielig i pottemakerens hånd. Således kunde ikke Gud føre folket rett inn i landet, men måtte først ydmyke og prøve dem i ørkenen om de vilde holde hans ord eller ikke. Lot de sig ikke ydmyke, og vilde de ikke holde hans ord, så kunde Gud ikke — hvor gjerne han enn vilde — føre dem inn i landet. Det var ikke fordi Gud blev vred at han sendte dem ut i ørkenen igjen. De hadde ved sin vantro og hårdhet utelukket Gud, som i sin store kjærlighet vilde føre dem inn i det herlige land. Således også idag. Hvor mange av Guds folk er det ikke som vraker det himmelske kall. De skyr Guds bud og Jesu ord om å stride for å komme inn igjennem den trange dør. De blir ikke delaktig i forarbeidelsen og kan da heller ikke bli delaktig i det som er oss lovet, nemlig guddommelig natur.

Det å komme inn i landet er et billede på likedannelsen med Jesus Kristus i hans død og hans liv. Det er målet som Gud har satt oss. Her elsker man Guds lov og vilje av hele sitt hjerte. Her hiker og lengter man stadig efter mere seier og mere samfund med Gud og alle de hellige. Her gjelder det å få gjort ende på alle kananiter, som er de iboende lyster. Ikke tillate en eneste å leve; for de vil bli til plage og pine senere i livet, hvis de blir tålt. Det gjelder under alt å forbli ydmyk og ikke hovmode sig.

Må Herren få sin vei med oss alle, vi som har fått den lære og kunnskap som fører rett frem.