Hvile

Hvile.

Alle mennesker er for høit oppe. Og de strever for å forsvare sig der samt for å komme enda høiere. Nettop fordi de er for høit oppe kan deres stilling ikke med rette forsvares; derfor har de ingen hvile og kan ikke være stille, just slik som det står i Esaias 57, 20: «Men de ugudelige er som det oprørte hav; ti det kan ikke være stille.»

Man strever f. eks. med å forsvare en ære man i sannhet ikke tilkommer. Der må da passes på både sent og tidlig, så man kan ikke være stille, og allikevel lykkes det ikke, så man har det tungt. Det går med dette som med et teppe der er for kort til å dekke sig med: trekker man det op over brystet, stikker benene frem — og trekker man det ned over benene, blir brystet bart. —

Hvis man derimot kommer ned i støvet, der hvor man rettelig hører hjemme, da finner man hvile; der bortfaller alt sådant unyttig strev. Vi går altså inn til hvilen skritt for skritt ved å fornedre oss selv skritt for skritt. Dette skjer ved Guds ord, Hebr. 4, 11 og 12 (legg merke til sammenhengen mellem 11te og 12te vers), ved det ord som kløver og skiller og dømmer — og som således viser oss hvor vi skal gå ned.

Det er med dette som med en gjenstand der er kastet op i luften. Den er for høit oppe, er i bevegelse og ikke i hvile, og får hvile når den er kommet så langt ned som den kan komme, når den kommer i hvilestilling.

Synden — æresyken, herskesyken, forfengeligheten, hovmotet, storaktigheten m. m. m. — gjør at vi er for høit oppe. Efterhvert som lyset skinner på og blotter denne, får man anledning til å gå inn til hvilen, og således bli mer og mer ydmyk og saktmodig av hjertet.

Det er usigelig velsignet å være sammen med mennesker som har hvile i sin sjel. Både denne hvile og mangelen på sådan hvile merkes straks man kommer i berøring med et menneske. Når man ikke har hvile, er man jevnlig optatt med å forsvare sig selv (sin uholdbare stilling oppe i luften!!!), samt med å angripe og klandre andre. Ja, man har ingen ro, kan ikke være stille, men utkaster stadig — likesom det oprørte hav — sitt skarn, uten at det hjelper nogetsomhelst. —

Det eneste som hjelper — men det hjelper også kraftig og for evig — det er selv å komme ned, i hvilestilling.