Kobbermannen

Kobbermannen.

Måleren i Ezekiels syn lignet kobber. Dette metall betegner det ubevegelige og hårde. Job. 6, 12, Jer. 15, 12. Og det står som et billede av lovens ueftergivelige krav og av dets uomstyrtelige dom over lovbryteren. Både jord og himmel blir som kobber på hevnens hellige dag. 5. Mos. 28, 23, 3. Mos. 26, 19.

Den himmelske målers kobberdrakt var altså en rystende prediken for fangene i Babel. For han prediket om førstebudslovens evig ueftergivelige krav og om dens hårde og rettvise dom, som nu gikk over den horeriske slekt. Vredens kobberhimmel hvelvet sig over dette folk i 70 år.

Kobbermannen stod engang på «Saligheternes berg». Der la han målestangen på sine tilhørere, og de blev forferdet. Matt. 7, 28. Bergpredikenen er den evangeliske «loven om huset». Og så sluttet han med talen om huset på berget. Det er samme berg og samme hus som i Ezekiels syn, men i nytestamentlig gestalt.

Og merk, at måleren her gav anvisning både på materialet og bygget. Materialet er hvad han kaller: Disse mine ord, d. e. bergpredikenen, og bygget er bergpredikenens gjørende. Gjøre og bygge er ett. For så sier han: Den som har disse mine ord og gjør efter dem, han er lik en vis mann som bygget sitt hus på berget.

Altså skal huset bygges av bergpredikenen, og det bygges kun ved å gjøre den samme, aldri i tid eller evighet på annen måte. For det hus som ikke bygges ved å gjøre bergpredikenen, er huset på sanden dernede ved foten av berget. Bergpredikenens grunngjerning er den Abrahamitiske offergjerning. Og blott den blir godtatt som grunnvoll for huset på toppen av berget. På toppen av bergpredikenens offerberg står blott de nytestamentlige Abrahamer og Saraer.

Men merk ennu engang at Jesus kaller bergpredikenen for: «Mine ord.» Den skal altså gjøres som Jesu, Jesu ord. Der har vi det evangeliske gjørendes hemmelighet. For Jesu ord er «ånd og liv.» Og selvfølgelig gir den just den ånd og det liv som den krever, så at bergpredikenens gjørende blir et levende og livgivende gjøre, ja, blir salighets mat og salighets drikke. Og blott således kan bergpredikenen gjøres, og således skal den gjøres, selv om man skal bli husløs under dommens slagregn, flod og storm.

Men i skjøgedømmet har man bergpredikenen blott på papiret. Den er bare nogen blade hos Matteus såsom bokstavsbud eller «sederegler.» Men i Kristus derimot står den som «ånd og liv» eller som «åndens lov,» d.e. evangelium.

Man har bergpredikenen kun som tre kapitler med 111 vers. Og av dem har man sendt 110 til Sinai med påskrift: «Ugjørlige.» Og så har man bare et vers igjen som «evangelium,» nemlig forlatelsesverset eller den 5. bønn i Fader vår.

Så har man fått «det rene evangeliet,» som er aldeles rent for alle Guds og Jesu bud. Og det er trolldomsevangeliet, som i Kristi navn forviller alle folk, Åp. 18, 23, paddeevangeliet, som i Guds navn legger jordens innbyggere på kne for villdyret (13, 12), horeri og fyllerievangeliet, som i den hellige kalkens navn beruser alle folk. Åp. 14, 8. Så gjøres folkene budløse, og så står de husløse når den 6. skålens slagregn, flod og storm bryter inn fra østen. Og vi ser i våre dage hvor fryktelig budløst og husløst vårt arme folk er efter århundreders prediken av det budløse evangelium.

Den himmelske måleren på «Saligheternes berg» har ennu sin kobberdrakt i behold. Han står der like ubevegelig i «loven om huset» og like hård i lovovertrederens dom, som er det «fengsel hvorfra du ikke kommer ut, førenn du har betalt endog den siste skjerv.» Ja, like hård og ubevegelig som han fordum stod overfor Ezekiel og den horeriske slekt. På gjørendets krav og på den hellige hevnen lar han i tid og evighet aldri prute. Stangen er den samme. Den tilmåler liv der «Altet» finnes og dom der «Altet» savnes. Men hvor fryktelig kobberløs har man ikke gjort vår Frelser og Herre! —