Gudfryktighetens skinn og fornektelse av Guds kraft.

På dette skal I kjenne Guds ånd: hver ånd som bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød, er av Gud. 1. Joh. 4, 2.

Den ånd som er av Gud, vil stride mot kjødet når den åpenbares i kjød. Når nogen hater ordet om korset, da vet vi med bestemthet at ånden ikke er av Gud; ti den ånd som verner om kjødet, forsvarer det og sparer det, har sin lyst i det som hører verden til. Gå bort fra slike. Søk derimot de helliges samfund i ånd og sannhet; ti hos dem vil du finne Kristus åpenbart i kjød. Men da er også kjødet med alle dets lyster og begjær korsfestet. Det er da ikke så vanskelig å kjenne ånden og åndssamfundet. Kristus korsfestet i mennesket er Guds kraft. Det er seirens kilde og Guds ånds åpenbarelse.

Når det i våre dage forkynnes at Kristus har gjort alt, og vi skal intet gjøre, da høres dette smukt ut; ti vi inngår jo i hans verk. Men i sin rot er det falsk forkynnelse; ti Jesu verk var fullbragt ved Jesu død. Men den Helligånds verk i oss er aldeles ikke fullbragt. Der mangler dessverre meget på det. Hvor mange kan vel med Paulus si: Så er da døden virksom i oss. 2. kor. 4, 12. Vi som lever hengives stedse i døden for Jesu skyld, forat Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige legeme. Ja, hvem følger Jesus efter i hans lidelser? Kun i denne efterfølgelse ser vi lys i hans lys. Men når man roser sig av Kristi fullbragte verk og står den Hellig ånds gjerning imot, da er man fremdeles i mørke. Derfor, gå ut fra dem; ti hvad samfund har lys med mørke? Hvad samstemning har Guds tempel med avguder? Ti vi er den levende Guds tempel. 2. kor. 6, 14 og flg. Den som sier at vi ikke har synd, han bedrar sig selv. Hos ham kan ikke døden være virksom, ei heller har han blodets vidnesbyrd. Ti det er striden mot synden inntil blodet som skaper blodets vidnesbyrd i oss; for det er en kjensgjerning hos alle gudfryktige, at Jesus kom ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. 1. Joh. 5. Der hvor ånden, vannet og blodet vidner, der blir menneskevidnesbyrd overflødig; ti det er Guds vidnesbyrd. Hvorsomhelst man treffer en broder med disse tre vidner i sitt dødelige legeme, der treffer man Guds vidnesbyrd og selvfølgelig også Guds ånd. Ja ikke bare det; man treffer et menneske som har bevaret troskap mot ånden.

Men i de siste dage skal der komme vanskelige tider; ti menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umådelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, opbleste, slike som elsker sine lyster høiere enn Gud, som har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft. Disse skal du vende dig fra. 2. Tim. 3, 1—5.

Tenk dig mennesker med alle disse udyder kaller sig for kristne. Kan man undre sig over at de roper med høi røst: Predik Kristus, når en gudfryktig mann i Guds kraft berører disse hans vederstyggeligheter. Gudfryktighetens skinn er iorden; men kraften vil man ikke vite av. Ja, endog ansiktsuttrykket vidner imot dem. Slike frafalne finner man alle vegne, de er to ganger døde og oprykket med rot. Og allikevel vidner de om at Jesus har gjort alt, og de skal intet gjøre, for det vilde bli trældom. Og allikevel gjør de alle de ovenstående udyder. Ja ikke nok dermed, men mange av dem lurer sig inn i husene og fanger kvinnfolk med sitt skinn av gudsfrykt, og så ender det som oftest i åpenbart hor, det vi har hørt om så mangen gang.

Jo, jeg skal si, at ikke synden i kjødet er uttatt. Det florerer. Der trenges i sannhet til at Kristus blir prediket, så død og dom kan bli forkynt over alt kjød. Ti det er nu tiden, da dommen skal begynne med Guds hus, hvor meget mer da over all ugudelighet med kristendommens skinn og maske over sig — uten kraft.