Åndelige peppersvenner

Åndelige peppersvenner.

Som oftest er det så at de som ingen barn har selv, har best rede på barneopdragelse. De derimot som har barn, lukker helst sin munn og opdrar dem så godt de kan. De som ingen barn har, bruker mange ord, og har fullt op av råd å gi angående alt mulig. I teori er de fullkomne. De som har praksisen, vet oftest ikke hvad de skal gjøre, og hvad som er best. Man får jo et helt annet syn på barneopdragelse når man selv får barn, især når man skal opdra dem i Herrens tukt og formaning og ikke tukte dem efter sitt eget tykke. Og dertil da at kjærligheten ikke bare tilsier tukt. Man har også samfund med sine barn, og samfundet er selve pulsåren og livsnerven. Men dette har de barnløse ingen kjennskap til. Slik er det også på det åndelige område. De som har åndelige barn og åndelige forsørgelsesplikter, de som er fedre og hyrder, de er alltid som mellem barken og veden. De vet ikke hvad de skal gjøre, hvad som er best, nettop av den grunn at de har omsorg for sjelenes ve og vel. Så har vi de barnløse i menigheten, peppersvennene, som aldri selv har fått et åndelig barn. Som ikke kjenner til fødselsveer. Gal. 4, 19. De står på avstand og kritiserer. De gir sig av med å avsi dom efter dom i alt mulig angående menigheten. De vil formelig ta fedrenes hender og slå med. Det er ikke å undres over det Paulus sier i 1. Kor. 4. 15. Fedrene har omsorg, læremestrene eller peppersvennene ikke. — Men — er det da ikke meningen at alle skal få fedresinnelag??? — Jo!! hvorledes kunde man ellers vokse op til ham som er hodet, i alle ting. Ef. 4, 15.

Man har vel tatt imot lærdommene, men er stivnet i lærdomsformen. Ti ikke alle vil gi sitt liv. Å få åndelige børn er forbunnet med å miste sitt liv. Ved å komme folk tilhjelp blir man skrøpelig og alltid avhengig av Gud. Her går fedrene tilgrunne, mens peppersvennene lever sitt liv for sig selv og blir opblest av kunnskapen. De kritiserer fedrenes handlinger efter sin kunnskap. De vet ikke å sette sig inn i sjelenes øieblikkelige behov. De skjønner ikke at hjelpen må være efter øieblikkets behov. Derfor kritiserer de alt som blir gjort, både i menigheten og privat. Det er en kjensgjerning at det er et overveldende antal peppersvenner. Ja det er en hel hær slike romerske soldater i full rustning, stive og strunke. Deres ansikter har anlagt en bestemt stiv form. De har på forhånd gjort sig op sin mening om alt, og denne lever de i, år efter år. De har langt fra visdom, for visdommens ånd er lett bevegelig. Når de ser noget som mishager dem, tar de anstøt, og en liten spøk tåler de ikke. Men om fedrene står det: De får som har lam, skal han lede, Es. 40, 11. Og de blir ledet sikkert og godt frem med sine lam, tross all kritikk. De blir løste og glade og frie gjennem sin omsorg og møie for andre. Jesus tjente og gav sitt liv til han segnet, og det har gjort ham så uendelig stor for Gud — og for oss. Fedrene har et offeralter som de eter av. Peppersvennene har ikke slikt alter, de lever billedlig talt på gammel hermetikk. Hørte en gang om en gammel frøken som var så overdreven renslig at hun hengte ut alt mulig for å lufte det til og med sin brodersaks. Hun luftet fra morgen til aften. Luftning var hennes vesentlige arbeide. Slik er peppersvennene. De er alltid optatt med sig selv og sitt. De er så redde for å gjøre noget galt, så de foretrekker å gjøre ingenting. De har slik omsorg for selv å komme frem, at de ingen vei kommer. Blir de syke og kommer på sykehus, skriver de til broder den og søster den for å få besøk. De skal salves og bedes for og gjøres vesen av på alle hold. Akkurat som om nogen skulde savne dem om de blev borte. Fedrene får ikke tid til å pleie sig selv. De har intet som heter sig selv i den forstand. De har sig selv og sin del i sine barn. Om dem kan passe det som står i Høisangen 1, 6. Velsignede liv høilovet i all evighet. Peppersvennene er ikke lovbundne til Kristus. 1. Kor. 9, 21. De kommer og går som de vil. — Byrdene og pliktene og ansvaret og omsorgen for andre er den slagne vei frem til åndelig velferd og lykke. Begynner du ikke å tjene og gi ditt liv med det samme du får lys, er det vanskelig det blir noget siden.