Hva og hvorledes du velger

Hvad og hvorledes du velger.

Ved tro nektete Moses, da han var blitt stor å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktede Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatte; ti han så frem til lønnen. Hebr. 11, 24—26. Moses hadde det usynlige for øie da han foretok dette valg. Se hebr. 11, 27 og 2. kor. 4. 18. Han viste sig å kunne verdsette de evige ting. Han hadde ikke så ganske lite å miste, meget mer enn de fleste. Egyptens skatte bestod både av ære, makt, verdighet, rikdomme og menneskelig visdom og kunnskap. Nettop alt det menneskene søker. Alt dette hadde han. Det var isannhet en stor rikdom. Men han forstod at Kristi vanære var en større rikdom. O, for en velsignet forståelse!! Gid alle de unge, ja, gamle med som blir opvekket i disse dage, vilde velge en slik forståelse!!! — O, for et høihellig sinnelag Moses hadde, og for et prestelig og kongelig valg han foretok. Ham skal vi treffe ved Lammets bryllups nadverdsbord, og siden skal vi være sammen i all evighet, amen.

Men ikke nok med dette valg, som hadde så stor betydning for Guds folk. Han valgte også i hvert enkelt tilfelle hele tiden siden slik, at han kom til å lide sammen med Guds folk. Han stilte sig i gapet atter og atter, han var den som tok støten atter og atter. Han gikk i forbønn for dem hos Herren gang på gang. Han var i høieste innsats en far for dem. Deres sorger var hans sorger. Deres straff for ulydighet og gjenstridighet var hans, så han fikk i dobbelt betydning lide sammen med dem, en lidelse som han frivillig valgte. — — Men Jesus svarte og sa til hende: Marta! Marta! du gjør dig strev og møie med mange ting; men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del som ikke skal tages fra hende. Luk. 10, 41—42. Det går an å gjøre sig meget unødig strev, selv om man er omvendt; men ett er fornødent. Maria hadde forstand til å velge den gode del. Den gode del er å øve sig op i å høre åndens røst. Den gode del er å få rede på Guds vilje, — som er vår helliggjørelse, 1. Tess. 4, 3. Maria beviste ved sitt valg at hun kunde verdsette de usynlige ting. Likeledes da hun tømte en hel krukke med kostbar nardussalve utover Jesu føtter og tørret dem med sitt hår. Joh. 12, 3. Hun visste at all verdens salve, og hvad det kunde være, ingenting var å akte i forhold til Jesu dyrebare liv. Og Jesus selv aktet heller ikke selve salven for noget. Men hendes offersinnelag og kjærligheten til hans liv satte han høit over alle ting. Hennes ihukommelse er stor, se Matt. 26, 13, vel verd å efterfølges av hennes søstre idag. — Paulus aktet alt det han hadde for skarn sammenlignet med kunnskapen om Jesus Kristus. Filp. 3, 7—8. Det hadde ikke alltid vært så for Paulus. Men efterat han var blitt oplyst om Guds rike, var det slik, og vi ser aldri det tapte sin kraft. 2. Tim. 4, 6—8. Hans velsignede valg var ikke gjort i et øieblikks beruselse. Han hadde sammenlignet verdiene, de synlige og de usynlige. Han aktet ikke sitt liv og sin kunnskap for skarn i forhold til hvadsomhelst; men i forhold til kunnskapen om Kristus Jesus.

Gud setter for oss i livet alle ting, og gir oss anledning til fritt å velge. Derved får han utrangert, efter menneskets frie vilje, de ypperste, og alle kommer derved på rette plass. Vi velger alle sammen. Vårt liv er en hel rekke av valg. I menigheten og utenom menigheten. I all vår gjøren og laten. Våre valg forteller hvadslags mennesker vi er. Vi velger å tjene, eller vi velger kun å bli betjent. Vi velger å bære byrder, eller vi velger å la andre bære dem. Vi velger å gi livet eller å beholde det. Vi velger å ydmyge oss, eller vi velger å hovmode oss. Er det ikke et betydningsfullt valg, som engang blev tatt. Vi har å takke for det lys og det samfund og den frelse vi idag har del i. Hvad og hvor hadde vi allesammen vært — uten det.