Partistillingen i Jobs bok

Partistillingen i Jobs bok.

Satan mente at det var p. gr. a. jordisk velstand at Job syntes så from som han gjorde, og at Job vilde si Gud far vel såsnart han blev utsatt for jordiske plager. Han var altså ikke av hjertet ulastelig og ustraffelig. 1, 11 og 2, 5. Efterat han hadde mistet gods og barn og hadde fått bylder over hele kroppen fra fotsåle til isse, sa hans hustru til ham: «Holder du ennu fast ved din ustraffelighet? Si Gud far vel og dø!» 2, 9. Hun var altså fullstendig enig med Satan i at hennes enestående gudfryktige mann ikke var ustraffelig. Hans plager tok hun som bekreftelse herpå.

Det hun sa, er et godt eksempel på hvorledes man — uten å være opmerksom på det — kan komme bokstavelig talt i Satans tjeneste. Hun brukte nemlig akkurat samme uttrykk som Satan selv. Just som vi hører Åndens røst i vårt indre og bruker de ord vi har hørt der, Guds ord, således hadde hun hørt Satans røst, og gjengav nøiaktig de ord hun hadde hørt av ham! La oss se til hvis røst og ord vi lytter til i det skjulte!

Jobs 3 venner — hans usedvanlig gode og prektige venner — som blandt annet beviste sitt hjertelag og sitt ekte vennskap derved at de satt hos ham på jorden i syv dage og syv netter i dyp medfølelse før de sa et eneste ord — var også i hovedsaken fullstendig enig med Satan og Jobs hustru: Job var ikke ustraffelig. Tvertimot! Det var så langt fra at han var uten misgjerning at hans misgjerninger var uten ende. 22, 5.

Her har vi altså det ene parti: Satan, Jobs hustru samt hans tre venner, med Satan som chef. Det annet parti bestod av Job selv som midt i all sin smerte og elendighet — med rik anledning til å vakle, dog allikevel holdt urokkelig fast ved sin samvittighets vidnesbyrd om sin ustraffelighet. Han var i den grad ulastelig og ustraffelig at han midt i all elendighet kunde si: «O, at jeg visste å finne ham, at jeg kunde komme til hans trone! Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.» 23, 3 og 4. Og til sine venner sier han: «Langt være det fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg mig ikke min uskyldighet frata. På min rettferdighet holder jeg fast og slipper ikke; mitt hjerte bebreider mig ikke nogen av mine dage.» 27, 5, 6. Og på sitt parti hadde han én person til, og det var ingen ringere enn Gud selv. Ti Gud sa: «Har du gitt akt på min tjener Job? Ti der er ikke nogen på jorden som han, en mann ustraffelig og rettskaffen, som frykter Gud og viker fra det onde.» 1, 8.

Job og Gud var altså på den ene side og var fullstendig enige i denne sak. Og stikk mot dem var på den annen side (også fullstendig enige) Satan, Jobs hustru og hans tre venner. For noen partier! For en bemerkelsesverdig grupering! —

Det viktigste for oss er å finne hvad som bragte Jobs hustru og hans tre venner til å ta parti sammen med Satan (sammen med anklageren), Åp. 12, 10. Det som var årsaken til dette, var at de ikke hadde avholdt sig fra å dømme og kritisere alt det Job i alle mulige forhold og tilfeller hadde sagt og gjort, og ikke sagt og ikke gjort. De hadde i så måte strakt sig ut over sitt mål av tro og lys og liv; de hadde gått ut over sin begrensning.

Nettop fordi de stod ham så nær, hadde de så utallige anledninger dertil. De iakttok jo i tusenvis av forskjellige slags gjerninger, både små og store, i det daglige liv. Og så tillot de sig å synes at både dette og hint burde være sagt og gjort anderledes. De hadde ikke maktet å avholde sig fra sådan dom.

Nu er det ikke slik å forstå at Job hadde en dårlig hustru. Tvertimot! En gudfryktig mann undgår å få en dårlig hustru. Han hadde nok ikke, som de dårlige hustruer pleier å gjøre, gått rundt og talt nedsettende om sin mann. Heller ikke er det slik å forstå at Jobs venner var dårlige. Tvertimot! De var nogen prakteksemplarer. De talte så godt og innholdsrikt at man rundt om i hele verden ned gjennem århundreder har sitert deres ord med glede og taknemlighet. I hundredevis av predikanter har valgt fire av sine beste tekster der. Thorleif Hansen citerer deres ord i sine sange, likeså Mary Pedersen. Også jeg har hatt stor nytte av dem, og er dem takk skyldig. Flere elskelige tekster har jeg funnet der. Endog i Hebreerbrevet finner vi særdeles viktige ord citert fra disse gode venner av Job. De hadde nok ingenlunde hverken til den ene eller den annen tale ille om Job.

De som søker Gud, er alltid mer eller mindre gudfryktige. Nogen er snare til å kritisere og dømme, andre nøler dermed, mens nogen er i den grad fromme at de ikke idetheletatt forsynder sig således med sine leper. De uttaler ikke engang i lønndom en eneste sådan dom. Til disse hørte sikkert Jobs hustru og hans tre venner.

Hvad var det da som bragte dem til fall, som bragte dem på feil side? Jo, det var det de i årenes løp hadde sett og hørt av Job, og som de ikke likte, alt det de mente skulde ha vært anderledes, men som de ikke hadde snakket om til noget menneske. Det var de skjulte domme i hjertedypet. Alt dette var likesom opskrevet i en notisbok som var opbevart i hjertet. Da prøvelsene kom over Job, mente de å ha bevis for at deres domme var rette: Han var nok ikke ustraffelig allikevel! Tvertom! Hans overtredelser var utallige. Hans kjære hustru hadde vel den største notisboken; for hun hadde vel hatt så mange flere anledninger til å dømme ham. Men hans tre venner kjente ham nok også meget godt, og de hadde også hver sine skjulte notater over Jobs misgjerninger. Disse optegnelser var deres fall.

Det gjelder altså ikke bare å avholde sig fra å gå omkring og dømme sin næste; men det gjelder om å være ganske blank innvendig. «Endog i ditt sengekammer må du ikke banne (dømme) den rike», sier Predikeren. Kunsten er å være fattig i ånden, aldri å felle en eneste dom utenfor sin begrensning. Hvad vil du utenfor din begrensning? Hvad vil du på innsiden av en annen manns gjerde? Jo, du mener dig å være så stor at du ikke har nok med din av Gud tilmålte del. Du må inn på andres område for å svinge op der også! Det er ditt fall. —

Man ser vel gjerningen på et slags vis. Men hvilke av de mangfoldige slags beveggrunne for det som blir sagt eller gjort, og hvilke av de mangfoldige beveggrunne for at noget ikke blir sagt eller gjort, er det nok ikke sikkert man ser. Altså: «Døm ikke!»

Mon tro hvad Jobs hustru og hans venner sa efterpå? Da de stod der allesammen med skammen? Eller rettere sagt, da de lå der, da de lå på kne for at Job skulde be for dem. Tenk — han som de hadde dømt skyldig efter aldri så mange punkter, efter årelange opsamlede notater. Nu hadde Gud fått gjort et endda større verk med Job, og hans senere dage blev velsignet fremfor de forrige. Og så bad han for sine respektable dommere så de også blev frelst ved ham som de hadde dømt. Ære være Gud i det høieste!