Den som ikke vil arbeide

Den som ikke vil arbeide.

Ti da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette at hvis nogen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete. 2. Tess. 3. 10. — I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød. 1. Mos. 3. 19. Dette er bud både fra det gamle og det nye testamente. De fleste steiler nok overfor disse bud. Men det er rett og slett lovovertredelse å gi slike mat som ikke vil arbeide. Det finnes heller ingen annen effektiv medisin for slike mennesker. Sulten skal lære dem almindelig folkeskikk. Du er hård og lovisk, sier nogen! — Ja da er også Gud, som er kjærlighet, hård og lovisk. Ti det er Guds bud i både den nye og gamle pakt som her er citert. Arbeide er ingen forbannelse, men en stor velsignelse som Gud formelig har påtvunget menneskene.

Vi har med våre egne øine sett folk som har tatt imot kjærlighet til sannheten og samtidig tatt imot kjærlighet til å arbeide. De har tatt hvad slags ærlig arbeide, ja for bare maten, bare de slapp å ligge nogen til byrde, — til tross for at de før hadde levet på forsorgsvesenet.

Lyst til å arbeide ligger i den Hellig-Ånd. Selvopholdelsesdriften er guddommelig. På våre møter går en del såkalte «brødre» som krever at man skal hjelpe dem.

Blir det talt noget om å gi eller øve broderkjærlighet, tar de dette til inntekt og griper første og beste anledning til å vidne om at de er en fattig broder, og ikke har sett broderkjærlighet hverken av denne eller hin. Det er bløtaktighet å gi slike noget. De vil ikke arbeide, de skal heller ikke ete. En som vil arbeide, benytter sig ikke av slike anledninger. Han har mer aktelse for sig selv enn som så.

— Og at I setter eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting og arbeide med eders hender, så som vi bød eder, forat I kan omgåes sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge til nogen. 1. Tess. 4, 11—12.