Bitre røtter.

Aller best alt ser så lyst og godt ut i menigheten, så skyter der op en bitter rot. En eller annen blir misunnelig eller forarget, og så hvisker han derom til en annen som også synes at det er forkjært. Det brer sig videre og videre, og mange blir besmittet.

Dersom man gjorde som nevnt i Hebr. 12, 14 og 15, da blev man visselig spart for sådant:

«Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse, uten hvilken ingen skal se Herren, og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde meen og mange bli smittede ved den.»

En bitter rot vil trives, når man ikke jager efter fred med alle. Den vil trives bedre og få mer næring, når man vebner sig til motstand mot en eller annen. Alt dette skjer fordi man trekker sig tilbake fra Guds nåde. Så finner man da i bitterheten feil ved læren, ved personen eller hvadsomhelst formålstjenlig. Men selve årsaken ligger i bitterheten, alt annet er bare våben i bitterhetens tjeneste.

Korah, Datan og On tok en hop med sig. Og de stod frem for Moses tillikemed to hundrede og femti menn av israels børn, menighetens øverster, utkårne til menighetens møter, ansette menn.

Og de samlet sig imot Moses og imot Aron og sa til dem: «Det får nu være nok; ti den hele menighet er alle sammen hellige, og Herren er midt iblandt dem, hvorfor ophøier I eder over Herrens forsamling?» 4. mos. 16.

Ja, her har vi en kraftig bitter rot. Du kan tro den hadde gjæret lenge før den blev så moden at den kunde stå frem som på denne dag. Hvor megen mistanke og hvor mange skjeve blikke hadde ikke Moses og Aron fått døie. Men nu var roten moden til å bli ført frem for alle israels børns øine.

Næste dag kom opgjøret. Herren talte til Moses og Aron og sa: Tal til menigheten og si; Gå bort rundt omkring fra deres boliger. Og jorden oplot sin munn og opslukte dem og deres boliger. Og en ild for ut fra Herren og fortærte de to hundrede og femti menn.

Årsaken til denne kraftige bitre rot var misunnelse. Herren talte ikke bare til Moses, mente de. De sa videre: Er det for litet, at du har ført oss op av et land som flyter med melk og honning for å la oss dø i ørkenen, siden du endog vil gjøre dig til hersker over oss?

Det samme gjentar sig alle vegne hvor en Guds menighet blomstrer op. Onde mennesker brygger op en bitter rot. Folk som aldri har vært benyttet av Gud, blir pludselig så store, og sin kraft henter de nedenfra og fra de besmittede. Det er ikke guddommelige krefter de har, heller ikke guddommelig lys, men noget de har laget sammen for anledningen. De som slutter sig til dem, blir derfor også dåret.

Korintierne var blitt opbleste. 1. kor. 5, 2. De var kloke, sterke og hedrede; mens Paulus var blitt en dåre for Kristi skyld. Men hvor hadde korintierne sine levende anbefalingsbreve? For hvem var de fedre? Her blev de langt akterut seilet. Og allikevel krevet de bevis for at Kristus talte i ham. 2. kor. 13, 3.

Korintierne hadde latt sig dåre. Ti om der kom nogen til dem og forkynte en annen Jesus, som Paulus ikke hadde forkynt, eller om de fikk en annen ånd som de ikke tidligere hadde, eller et annet evangelium, som de før ikke hadde mottat, da vilde de gjerne tåle det. 2. kor. 11, 4.

Den bitre rot hadde krefter i sig til å kunne frarøve dem alt, nemlig: Jesus, Ånden og evangeliet. Istedet bød den bitre rot på: En annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium.

Hvor fryktelig! Man må derfor prøve alt det man hører. Ikke alle er lærere. Dersom noget går imot det man hørte fra begynnelsen, det som gjorde oss lykkelige, da må man være på vakt.

Apostlerne visste om at der efter deres bortgang vilde opstå menn som talte forvendte ting. Derfor sier også Peter: Men jeg vil gjøre mig flid for at I til enhver tid efter min bortgang skal kunne minnes dette. 2. Pet. 1, 15.

Når «akerlandet» blir alene en tid, og Guds medarbeidere ikke er tilstede eller fullt våkne, da har Satan i lysets engels skikkelse lett for å gi åpenbarelser, der fører til fortapelse. Kjennetegnet på dette er at broderkjærligheten blir borte, man vil trumpe igjennem «sitt lys», det som i sannhet er mørke, og så vokser den bitre rot.

Absalom iverksatte en sådan bitter rot mot sin fader David; men det endte med at han blev hengende efter håret i et stort eketre uten å ha det minste feste under sine føtter, mens muldyret han red på, løp sin vei. 2. Sam. 18, 9.

Således går det hver den som setter sig op mot det bestående og av Gud godkjente arbeide, som kaster fordervelse inn i Guds akerland. De får intet fotfeste, eller de går under ved Korah gjenstridighet.

Må Gud fri sitt folk fra all denne fordervelse, så vi meget mer må beflitte oss på å bevare åndens enhet i fredens sambånd, og ikke undlate å komme sammen. Ti vi skal vokse op sammen med de andre til en Guds bolig i ånden. Men innbyrdes hjelp redder fra undergang, og menighetens tukt bringer visdom.

Dersom nogen undrar sig, har min sjel ikke behag i ham.