Synderinnen og hennes anklagere - Skjulte Skatter - mai 1932

Synderinnen og hennes anklagere.

Jesus var i mange kritiske situasjoner. En slik var den hin morgen i templet. Joh. 8, 1—11. Ved å gi akt på beretningen vil vi se noe av Jesu underlige frelse.

Kvinnens anklagere er helt seierssikre. De hadde lovens klare ord på sin side, så fordømmelsen var helt oplagt. Hvem skulde her finne noen utvei? Her hadde anklagerne funnet noe uomtvistelig. Her måtte Jesus enten dømme synderen eller dømme loven. Hans kjærlighet til syndere kjente de. Hvor de frydet sig over dette «oplagte tilfelle», og med velbehag vilde de se synderen liggende under stenhaugen. Hvad sier du?

Tenk om han her tok synderinnens parti? Men Jesus forhastet sig ikke; Han avventer den høiestes avgjørelse i saken, og anklagerne får vente.

Men når så svaret kommer, har det en forunderlig virkning:

1. Det snur de seierssikre anklageres blikk bort fra den anklagede og inn til dem selv, og følgen er at de drar slukørede bort.

2. Synden dømmes som synd:

3. Synderen fordømmes ikke.

Den menneskelige dom gjør gjerne synden og synderen til ett, men Jesus skiller. Derved opnår han å frelse synderen, selv om han dømmer synden. Nu lyder formaningen: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus». Fil. 2, 5.

Når riktig mange blir besjelet av dette sinnelag, blir der megen frelse, intet å strides om, og alle anklagere vil få en tilstoppet munn.

M. Kronstad.