Kristus åpenbart i kjød, Jesus Kristus som yppersteprest

Kristus åpenbart i kjød.
Jesus Kristus som yppersteprest.

Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. Hebr. 2, 17.

Børnene fikk del i kjød og blod, derfor måtte han i like måte få del deri.

Eftersom nu Jesus fikk del i kjød og blod, blev han fristet likesom oss andre, der også har kjød og blod. Og han led, idet han blev fristet, derfor kan han også komme dem tilhjelp som blir fristet. Vers 18.

Det var for å bli yppersteprest Jesus blev delaktig i kjød og blod. Det var ikke engler han tok sig av, men Abrahams æt. Det var ikke englene han først og fremst tenkte på, når han kom for å frelse syndere. Englene hadde ikke kjød og blod som oss. Jesus Kristus måtte åpenbares i kjød for å kunne få frelst oss som befant oss i kjød. Ingen før ham hadde seiret i kjød, men Jesus seiret i kjød, og dødens veer maktet ikke å beholde ham i dødsriket, han stod op fra de døde, og Gud satte ham ved sin høire hånd. Ap. gj. 2, 33. Altså har vi som yppersteprest ved Faderens høire hånd den Messias som Gud ved ed hadde tilsvoret David, at av hans lends frukt vilde han sette en på hans trone. Derfor talte David fremsynt om ham, at han ikke blev forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Ap. gj. 2, 30 og 31.

Da nu Jesus hadde kjød og blod som oss, og han blev fristet i alle ting som oss, uten å synde, gjøre misgjerninger, Hebr. 4, 15, så la oss trede frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få nåde og hjelp i rette tid. Ti Jesus seiret i sine kjøds dage for ved sin Hellig-Ånd å gi oss kraft til å seire. Derfor gives der ekstra forgjettelser til alle som seirer. Se Åb. 2, 7, 17, 26. 3dje kap. v. 5, 12, 21. Det går altså ikke an å si at man ikke kan seire. Skriften sier med tydelige ord at det går an. Men nu kommer det an på hvad man forstår med å seire. Det er ikke det samme som å være fullendt eller å ha fullendt sin helliggjørelse. Nei, men det vil si, at jeg er tro i det lys Gud har gitt mig; at jeg vandrer i lyset likesom han er i lyset. Når vi da avanserer fra et mindre lys til et større lys, at vi da gir det større lys medhold, så Kristi blod kan rense oss i en dypere grad. Ved alltid å gå frem på den måte lever vi et seirende liv.

Under denne vandring er Jesus en miskunnelig og trofast yppersteprest, og han forstår oss så inderlig godt, fordi han selv har vandret i kjød og blod, og fordi han selv led, idet han blev fristet. En stor trøst er dette for oss; ti hadde Jesus hatt et annet kjød og blod enn oss, da hadde det ikke vært så stort om han hadde seiret. Følger vi Jesus trofast i hans fotspor, da vil gudfryktighetens hemmelighet «Kristus åpenbart i kjød» bli oss til uhyre stor hjelp, trøst og glede. Men for de mennesker som ikke har kjærlighet til Gud og som derfor ikke holder hans bud, blir «Kristus åpenbart i kjød» til ingen gavn. De vil helst slippe, slippe, ja atter slippe å gjøre Guds vilje, fordi kjærligheten til lystene og livet i denne verden er større enn kjærligheten til Gud. På den måte får man ikke bruk for annet enn tilgivelse for synd. Jesus som yppersteprest og midler for en ny pakt blir der ikke tale om å ha bruk for. Jesus blir for dem kun som et syndoffer, der renser til kjødets renhet, som ofrene i den gamle pakt. Dog, vi trenger ham til frelse i det som var loven umulig. De fikk hvert år en minnelse om synder; ti det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig. Brennoffere og syndoffere hadde du ikke lyst til.

Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er der skrevet om mig — for å gjøre, o Gud, din vilje.

Han borttar ofringene og innsetter det annet, nemlig «Guds vilje». Hebr. 10. kap.

Derfor er også Guds vilje vår helliggjørelse.

Gud har nu i den nye pakt gitt lovene i våre hjerter, og han skriver dem i våre sinn. Hebr. 10, 16.

Disse lover er alltid overensstemmende med Guds vilje og med Skriftene, som er lys for foten og en lykte for stien. Efterhvert som vi går frem fra et mindre lys til et større lys, vil Gud skrive lovene i vårt sinn. Grunnloven ligger i hjertet, og de lover Gud skriver i sinnet ved det større lys, er alltid overensstemmende med grunnloven i hjertet.

Den nye og levende vei inn i helligdommen går nu gjennem forhenget, det er hans kjød. Men da vi nu er døpt med en ånd til å være ett legeme med ham, og vi er blitt kjød av hans kjød, så vil den nye vei som er banet først i hans kjød også ved lydighet og troskap bli banet gjennem vårt forheng, d. v. s. gjennem vårt kjød. Dertil er han blitt «Veien» for oss. Vi er hans hus, og vi har en stor prest over dette Guds hus, en midler, en mellemmann for den nye pakt. Hvor han gikk hen vet vi, og veien dit hen vet vi; ti vi er oplyst derom av Talsmannen.

Har nogen lyst til alle andre veier enn den nye og levende vei gjennem kjødet, da kommer det utelukkende av at han elsker sitt liv i denne verden mer enn Gud og de lover han har skrevet i hjerte og sinn. Derfor all tørrhet i forsamlingen og det daglige liv. Men knuste oliven til lysning i hjerter og forsamlinger skaper Ånd og liv, frelse og fred. Vi tror, derfor taler vi. Vi har erfaret det, derfor søker vi å sprede dette lys og denne velsignede Guds kunnskap.