Skevas sønner fikk pryl

Skevas sønner fikk pryl.

Men også noen av de jødiske åndemanere som for omkring, tok sig fore å nevne den Herre Jesu navn over dem som hadde de onde ånder, og sa: Jeg maner eder ved den Jesus som Paulus forkynner.

Det var noen sønner av Skevas, en jødisk yppersteprest, syv i tallet, som gjorde dette.

Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I?

Og mannen som den onde ånd var i, sprang inn på dem og vandt over dem begge to og overmandede dem, så at de måtte fly nøkne og sårede ut av huset. Ap. gj. 19, 13—16.

Jesus kjenner jeg og Paulus vet jeg om, men I, hvem er I?

Vi ser somoftes verdslige mennesker ber til Gud og respekterer ham; men Jesus Kristus vil de ikke vite av. Slik er det også med de onde ånder, de ånder, som er virksomme i vantroens børn. De liker ikke å høre tale om Jesus, han som i sitt kjøds dage beseiret dem. Navnet Jesus får dem til å flykte eller å bli rasende.

Gud er en ånd, så ham må de erkjenne som sin overmann; men at nogen i kjød og blod har beseiret dem, det liker de ikke. Derfor hører vi verdsligsinnede mennesker tale så flott om Gud; men navnet Jesus fortier de. Hans vanære må de ikke dele med ham. Alt dette kommer av at den ånd som bor i disse vantroens børn, ikke liker å høre navnet på sin overmann.

Gud sente sin sønn og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Synden kom aldri ut av hans kjød. Den ytret sig som fristelse, men blev som sådan slått tilbake; synden blev fordømt i kjødet. Dermed beseiret han også alle onde ånder i sitt kjød, de som ellers ikke kan nå inn i hjertedypet uten gjennem kjødet. Dette er den nye og levende vei gjennem hans kjød. Derfor er hver ånd som bekjenner Kristus å være kommet i kjød, av Gud. Ånden strider mot kjødet og kjødet mot ånden. Den ånd som strider mot kjødet er av Gud; men den ånd som sparer og forsvarer kjødet, er av satan. De onde ånder hadde prøvet sig på Jesus, men var blitt slått tilbake. Derfor sa de: Jesus kjenner vi. De kjente ham som sin fullkomne overmann. Og Paulus vet vi av. De kjente Paulus som en der hadde begynt å opta kampen mot dem ved å korsfeste kjødets lyster, det som var selve inngangsporten for de onde åndsmakter. Men I, hvem er I? Skevas sønner var aldeles uvidende om at onde ånder skulde bekjempes ved kjødets korsfestelse. De hadde naturligvis i alle sine dage levet på menneskelig vis, og så var de blitt religiøse, som sin far, ypperstepresten. Når de da fikk se andre drive ut onde ånder, så syntes de naturligvis å være like bra som både Paulus og alle andre. De skulde da også gjøre tegn og undere; men det hele endte med at de fikk sig en god drakt pryl, så de nøkne måtte forlate huset.

Mange skal på hin dag si at de har utdrevet onde ånder i Jesus navn; men Jesus skal si: Vik bort fra mig, I som beflitter eder på urett, jeg kjente eder ikke.

Det så virkelig ut for deres øine som de hadde utdrevet onde ånder ved Jesus navn. Men saken er nok den, at der ikke blev utdrevet nogen ond ånd; men der foregikk åndebytte. En rå og brutal ånd blev byttet med en religiøs hovmods og fariseerånd. Og dette skjedde i Jesu navn; men det var en annen Jesus og en annen ånd; ti den sanne Jesus kjente dem aldri da de alltid beflittet sig på urett, — også når de drev ut onde ånder. De onde ånder forlater ikke så snart sitt bytte. De bad Jesus om å få fare i svinene, dersom de blev utdrevet. Matt. 8, 31. De vil ha en bolig. Her var det ikke tale om åndebytte, men virkelig utdrivelse. Og vi ser også at hele svinehjorden styrtet sig ut for stupet ned i sjøen og døde. Men de onde ånder døde ikke. De gikk rundt og søkte en annen bolig; ti satan har forlatt sin egen bolig.

Disiplene forsøkte å helbrede en månesyk; men de kunde ikke. Jesus truet ham da, og den onde ånd for ut av ham, og gutten blev helbredet. Matt. 17, 18. Da gikk disiplene til ham i enrum og sa: Hvorfor kunde vi ikke drive den ut? Jesus sa: For eders vantros skyld. Dette slags farer ikke ut uten ved bønn og faste.

Vi ser herav at denne slags ånd lå dypt begravet nede i kjødet. Man kunde ikke nå frem til den uten ved faste og bønn. På veien gjennem kjødet kommer man også til denne slags ånder. Jesus var nådd frem til den; men disiplene hadde hverken bedt eller fastet nok. Denne slags ånd var skjult for dem, og det var den onde ånds redning. Men for Jesus var den åpenbar og blev drevet ut.

Tenk da på Skevas sønner og alle av dem likesinnede, som er runde og trivelige i sitt kjød. Ingen vei går igjennem deres kjød, intet skarpt åndens sverd har fått splittet deres forheng. Og dog er de hovmodige nok til å ville drive ut onde ånder. En djevel kan ikke drive ut en djevel; men en djevel kan avløse en annen djevel. Der må krefter til av et annet rike for å drive ut en ond ånd.

Dette bør man erindre, når man gir sig av med å drive ut onde ånder. Hvis ikke kan man gjøre regning med å få pryl, som Skevas sønner.