På vei til å dø

På vei til å dø.

Vi formanes her til å bli våkne og styrke «det annet» som var på vei til å dø. Med dette «det annet» menes «det annet menneske». «Det første menneske var av jorden, jordisk, dct annet menneske er av himlen». 1. kor. 15, 47.

Det er trist når det annet menneske, som er av himlen, er på vei til å dø i oss. «Det annet menneske» begynte også som et lite, lite barn. Det er sørgelig når dette himmelske barn dør, blir forkrøplet og får en tidlig stans i vekst og utvikling. Jeg elendige menneske gikk lenge med dette barn underernært og lidende i mig. Det gråt dag og natt. Det gråt over mig, det første menneske, som ikke kunde og ikke kan tekkes Gud eller være Guds lov lydig. Hvad skulde jeg gjøre med det første menneske, eller med andre ord: Kjødet? Jeg visste hverken ut eller inn, inntil Gud førte mig sammen med brødre som hadde «lidt i kjødet, var ferdig med synden», Peters 1. brev 4, 1, brødre som holdt sine lyster korsfestet. Brødre som visste at man blir ikke kvitt synden på annen måte enn å lide i kjødet. Gudfryktige brødre som forstod og kjente den «annen lov» i lemmene og overvant den ved Guds nåde. For første gang fikk jeg høre om å lide i kjødet. Ved å følge deres eksempel, likesom de fulgte Kristi eksempel, begynte jeg punkt for punkt å seire over synden. Gud være lovet for disse brødre. Gud være lovet for dette evangelium om Kristus åpenbaret i kjød. Gud være lovet for dette lys og dette liv. —

Å ha seier over synden er ikke bare å la være å bedrive hor, stjele, o.s.v. Når det for eks. heter: «Den som seirer,» så gjelder det hel og holden seier over «det første menneske» med alle dets jordvendte lyster. Å styrke «det annet» vil si det samme som å lamme det første. «Det annet» er Guds vilje, det første er min vilje. Og jeg kan kun styrke Guds vilje i mig ved å sette min egen ut av betraktning. —

Videre står der: «Ti jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.»

Fullkomne gjerninger er helhjertede gjerninger for Guds rikes skyld. Har vi ikke helhjertet gitt «det første» hen til lidelse og død, så kan ikke «det annet» vidne og arbeide i oss. Da blir det «det første menneske» som taler og arbeider. Skjer der ikke en fullkommen dødsprosess med «det gamle menneske», så blir der bare en dverg av «det annet». Et slikt åndelig forkrøplet menneske kan også tale om Jesus, hans eksempel, om efterfølgelse. Visst kan det vidne om livet. Kanskje temperamentsfullt også. Men tale som Kristus? Aldri! Vidne om livet? Aldri! Bare en tørr og tom menneskeånd, som av og til veiver op sin røsts gramofon og leverer en plate velordnet og velformet tale. Som har teoretisk interesse for det åndelige. Men hengivelse og kjærlighet til Gud mangler.

Jo større seier over «det første menneske,» jo tydeligere og sterkere trer, «det annet» frem. Gi ditt eget liv og vesen hen til å drepes, for at Kristus kan tale gjennnem dig. Han vil tale nu som han talte før.