Bibeltime avholdt i Oslo

Mal. 3, 3. Det som har interesse for oss som er frelste er, at han skal sitte og rense. Frelse vil si det samme som ytre renselse. Det som da står igjen er den indre renselse (lutring). Han skal sitte. Det betegner at det er langvarig; det vil her si så lenge vi lever. Aab. 22, 11. Den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, den hellige fremdeles bli helliggjort. Det vil si: uten stans! Helliggjørelse blir der ingen ende på. Han har satt sig ned, og der sitter han og lutrer og lutrer og lutrer. Lutring vil si at han driver slaggene ut av det indre, tar ondet ved roten. Helliggjørelsens frukt er rettferdighet. Frukten av rensningen er rettferdige gjerninger. Det går ikke an å vokse i Gud uten ved lutring. Det går ikke an å få et milligram med guddommelig natur inn, uten å få et milligram av synden ut. Vil vi ha mere rettferdighet, må mere urettferdighet ut av oss. Er vi døde med ham, så skal vi også leve med ham. Det er et begrenset rum, vil vi ha noget annet inn, må vi ha noget av det som er i rummet ut. Likeså vid, bred og dyp Guds kjærlighet er, likeså vid, bred og dyp er vår egenkjærlighet.

Livet består av motsetninger. Vi går fra venstre til høire, fra høire til venstre og fra venstre til høire. Vi går snart over streken på den ene kant, og når vi skal rette på det, går vi for langt til den annen kant. Likedan når man skal styre en båt. Styrer man for langt til venstre, så legger man roret om, og så går det for langt til høire. Især i begynnelsen er det slik. Kjølvannet beskriver S’ er. Kunsten er å styre slik at kjølvannet blir som en rett strek. Men selv da når det for øiet ser ut som en rett strek, vil man når man setter forstørrelsesglas på det, se at der enda er S’ er. Slik også med livet. Om man er aldri så hellig og aldri så seirende, så blir man enda mer helliggjort. Et eks. Det mest almindelige er at man i begynnelsen tier stille. Så finner man ordet om ikke å tie, men tale. Man begynner da å vidne og be i tide og utide. Hebr. 10, 38. Man går for langt til den annen side. En tid efter leser man f. eks. Jak. 1, 19 og roret legges om den annen vei. Det var en edel beveggrunn som gjorde at vi begynte å vidne og be, men sammen med det gode kommer vårt eget frem, vår forfengelighet, prekesyke, æresyke osv. Mot de gudfryktiges vilje kommer synden frem. Synden tar anledning av budet og tvinger sig frem til overflaten, hvor den må dømmes som legemets gjerninger. Ti ikke bare det gode kommer frem, også det onde, det vi hater. Så får man kanskje et ord i den annen retning, f. eks. Job. 32, 16—22 og 33, 1—2, 32, 7—10. Hver gang dreper det litt av det onde; slik tar man tomme for tomme. Og så blir den kraft som driver oss over streken for hver gang mindre og mindre. Det er ingen av oss som ikke går over streken, når Gud setter sitt lys på vår vei. Hvis nogen ophøier sig og sier at de aldri går over streken til nogen av sidene, da er de farne vill og har helt og holdent mistet sin styrestrek. Å holde sig frem og holde sig tilbake er riktig, når det er sømmelig og efter Guds vilje. Å være frimodig er riktig. Å være motløs og forsakt er ikke rett. Gud bruker mange midler; men alt dreier sig om min utdannelse.

Rom. 6, 22. Når jeg skal tjene et menneske, da er det nødvendig at vedkommende åpner sig; ti derved kan man bedre komme ham til hjelp. Det er ikke slik å forstå, at bare de kommer til oss, da blir alt godt. Nei, men alt kan bli bra, hvis de åpner sig og bekjenner sine synder, for da er Gud trofast og rettferdig. Det er anledning til å lære å gå på veien, til å få rettledning og trøst, til å bli nedbrutt og opbygget i det uendelige. Kommer vi på venstre side av veien, er det en bestemt synd vi må tillivs og kommer vi til høire side, er det en bestemt annen synd. Jak. 3, 2. Vi snubler alle sammen i mange ting. Hvis syndelegemet var uttatt, da vilde man aldri styre ut av kursen, aldri vilde da kjølvannet kunne skrive S’er.

Intet menneske er istand til å holde hele legemet i tømme. Vi må alle øieblikkelig rette på det som er galt. Man må bevisst opta kampen mot synden. Vi skal ikke ligge under i nogen retning. Vi må kaste oss ut i kampen mot synden, jo før jo heller; ti den sikreste vei til frafall er å være træg. Man er stolt. Det å gjøre fremgang på Guds vei er den sikreste vei til å bli bevart. 2. Pet. 1, 5—10. Det går ikke an å vokse og samtidig falle fra. Veksten i Gud bevarer oss ikke alene fra å falle ifra, men også fra å falle. Det er tvesinnet og deltheten som stjeler kraften. Den opriktige og helhjertede sier: Såsant Gud lever, så skal Gud få hjelpe mig.

Når Gud oplyser dig om dine feil, da rett straks på det. Dette er å vandre i lyset, og Kristi, hans søns blod renser fra all synd. Dette er helliggjørelsens vei.