Ta ikke anstøt

Ta ikke anstøt.

Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og der er ikke anstøt i ham, 1. Joh. 2, 10. Altså er det den velsignede broderkjærligheten som avliver anstøtet, 1. kor. 13, 7. Ordsp. 10, 12. 1. Pet. 4, 8. Jak. 5, 20. Kol. 3, 14.

Dermed er det ikke sagt at ingen tar anstøt av et slikt menneske; men han selv tar ikke anstøt av noget eller nogen. Jesus blev lagt i Sion som en snublesten og anstøtsklippe, Rom. 9, 33; men det fantes ikke anstøt i ham. Han hadde aldri i sinne å være til anstøt; men ved å gjøre Faderens vilje blev han til anstøt for alle dem som ikke vilde gjøre Faderens vilje. 1. Pet. 2, 7. Og det kan vi vel ikke undgå nogen eneste en av oss.

Nu er det mangt og meget ved lemmene på Kristi legeme å ta anstøt av. Ja efter Guds ord er det overmåte meget, eftersom Guds valg av lemmer er så forunderlig. Se 1. kor. 1, 26—29. Derved har da Gud i sin uutgrundelige visdom gitt rikelig anledning til anstøt, og det for å utvelge og utskille det aller ypperste av menneskenes børn. Ti for å greie sig blandt en slik underlig samling mennesker, må man ha et høihellig, kongelig og prestelig sinnelag. Gud vil gjøre oss store, en brud der er hans sønn værdig. Altså er det i den levende Guds menighet på jorden rikelig anledning til anstøt? Ja, vi må forsone oss med det. Menigheten er ikke en samling fullkomne mennesker; men en samling ufullkomne, som skal bli fullkomne. Brevene er jo spekk fulle av formaninger om utholdenhet, vedholdenhet, langmodighet.

Det er trangen og sinnelaget som er nogenlunde likt. Derfor sa også Jesus: Den som elsker sannheten, han hører min røst, Joh. 18, 36, uanset både herkomst og nedarvede svakheter og tilbøieligheter. Se Åb. 22, 17. Utvelgelsen ligger i «hver den som vil», altså i sinnelaget; noget annet regnes ikke med. Kun som lemmer på Kristi legeme blir vi fullkommen frelst fra å ta anstøt. — «Ti vi er jo alle døpte med en ånd til å være et legeme, enten vi er jøder eller greker enten vi er træler eller fri, og vi har alle fått en ånd å drikke», 1. kor. 12, 13. Vi kan ikke komme utenom dette at vi er ett legeme. Vi kan heller ikke komme utenom at vi står i et mottagende og givende forhold til hverandre. Så kan vi da heller ikke bli frelst og hjulpet uten ved hverandres gjensidige hjelp. Øiet kan ikke sige til hånden: Jeg trenger ikke til dig, v. 21. Vi kan heller ikke, når det kniper som verst si, at vi bare vil ha med Jesus alene å gjøre, for han er hodet og trenger personlig ingen tjeneste, men hvad vi gjør mot en av hans små, det har vi gjort imot ham. Det finnes bare en rimelig grunn hvorfor vi får lov å ha med Jesus alene å gjøre, det er når det gjelder å overvinne oss selv, når det gjelder å tilkjempe oss en seier: Da passer det å gå inn i sitt lønnkammer og ha med Jesus alene å gjøre. Vi må nok ha med alle gjøre, til og med de skrøpeligste, de er også nødvendige, v. 22. Uten dem ingen fullendelse i helliggjørelse. Gud har til og med satt legemet slik sammen at han har gitt de ringeste størst ære, v. 24, og det av den ypperlige grunn at det ikke skal være splid i legemet, men at vi skal ha samme omsorg for hverandre, v. 24—25.

Vi har ingensomhelst rett til å ta anstøt av nogen, fordi de ikke er så åndelige som vi mener de burde være. La oss elske dem og tjene dem slik som de er, så blir de nok snart bedre. Hvad blir så det store mål for alle??? Ikke å finne en knagg å henge hatten sin på; men være den første til å ingen knagger se, tiltross for det finnes i snesevis av dem på alle vegger. Vi kan ikke holde oss borte fra nogen, fordi de ikke er efter vår naturlige smak. Det er tvertimot visdomsfullt å søke sine kontraster, for dess fortere å bli av med sin synd. Gud har jo satt dem der og hvem tør driste sig til å forandre hans verk. Ja han har satt dem der på en sådan måte, så vi til og med må gi dem størst ære i sannhet, før det lykkes oss å bli frelst. Hvorledes? Det er jo de skrøpeliges skrøpelighet jeg kan tilskrive min frelse. De, og de alene har greid å pumpe mig lens for min synd, de har lært mig å tåle og lide og bære over. Derfor får de størst ære. De skrøpelige (svake) har jo på denne måte greid å frelse de sterke, og det må vel være stor ære verd. At de sterke på dette vis er blitt de svake til frelse er vel mindre ære verdt. Men nu blir jo alle frelste, både sterke og svake, og det var nettop Guds hensikt. Hans mål er nådd. Hans verk er lykkedes på en forunderlig måte. Gud til ære og pris, og oss: både sterke og svake til lykke og glede i all evighet. — Derfor, kast ikke bort din kostbare nådetid til å sysle med anstøt. Ti alle dem som tar anstøt, skal bli tilskamme.