Kristi død

Kristi død.

«Uten et menneske blir født av vann og ånd kan det ikke komme inn i Guds rike.»

Nikodemus sier til ham. «Hvorledes kan et menneske som er gammel bli født påny, kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og fødes»? Av dette ser vi at Nikodemus kun var et naturlig menneske, og derfor falt det ham lett å tenke sådan. Jesus møter disse hans naturlige tanker og forklarer ham, at selv om disse hans tanker kunde bli satt iverk, så vilde det intet gavne; ti det som er født av kjød er kjød, og kjødet er ikke skikket for himlenes rike.

Jesus Kristus begynte ikke først å eksistere da han blev undfanget i mors liv; ti han var født av Faderen fra evighet av, og ved ham er alle ting blitt til. Han var en kunstner og lekte for sin far på hans jords kreds. Ord. 8, 23—36. Hebr. 10, 5 og 7. Som sådan kunde han ikke frelse oss, endog der var makt nok i ham til å tilintetgjøre både himmel og jord og alt hvad i dem er. Han kunde hatt makt til å gripe Satan og hans hær og kastet dem i avgrunnen og lukket til for dem; men han gjorde det ikke. Og hvis han hadde gjort det, så hadde vi aldri fått del i den frelse som vi nu har. Vi vilde aldri ha opnådd å bli ham lik. For at det kunde skje, måtte han bli oss lik — ikke bare en lignelse av oss — men i virkelighet! Ikke bare lik oss i et eller to punkter, men alle ting, kun ikke i synd (misgjerning). «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige er hans domme og usporlige hans veie!» Rom. 11, 33. Ja, i sannhet han blev oss lik, og hvorfor han blev oss lik — bare dette er en stor gåte for mange. Og at han, Guds Sønn, blev rettferdiggjort i ånd, gjør gåten ennu mer uløselig. 1. Tim. 3, 16.

Han kom for å frelse det som var fortapt. Ja, takk og lov at han kom. Han kunde ikke frelse det som var fortapt mens han var deroppe. Han måtte komme herned, og han måtte fødes hernede. Han måtte fødes av kjød, av en kvinne. Gal. 4, 4. Han måtte få kjød og blod som børnene, hebr. 2, 14. Ikke en lignelse av kjød, ikke en efterligning eller imitasjon. Nei, takk og lov. Ikke som Adam før fallet! men som børnene — etter fallet. Ikke en Jesus der krever av andre ting, hvori han ikke selv er prøvet, men en som innviet veien gjennem dette kjød. Hebr. 10. Ja, takk og lov! Han innviet den! Han banet den! så også vi kan vandre på den. Dette gjorde han mens han levet i sine kjøds dage. For nu å komme inn på denne vei, måtte vi ha soningsblod for våre synder — og bli født påny. Ti vi har alle syndet og fattes Guds ære. Rom. 3, 23. Da verket blev fullbragt, mens blodet fløt fra hans sår roper han ut: «Det er fullbragt!»

Den død som Jesus døde for synden var virksom i ham fra første stund, derfor uttalte han mens han ennu levde: det er fullbragt. Dette gjør det mulig også for oss å ha Kristi død virksom i oss ennu mens vi lever. 2. kor. 4, 10—11. Ti ennu mens vi lever overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Hvis ikke døden var virksom i Jesus mens han levde, hvorledes kan den da være virksom i oss mens vi lever? Og hvor denne død er virksom, der er der også kjød (menneskenatur). Ti det er jo kjødet med dets lyster og begjær som skal dødes. Den nye skapning skal ikke dø, ei heller åndens frukter. Jesus sier: «Vil nogen følge mig, så må han hver dag fornekte sig selv og ta op sitt kors og følge efter mig!»

Hvor skal vi følge ham?? Vi skal følge ham ned i det lave, ned der hvor han led, idet han blev fristet, ned der hvor vi fornekter vår egen vilje og gjør Faderens vilje, ned der hvor vi blir foraktet av alle Kristi korsets fiender, ned der hvor vi ikke søker ussel vinning eller ære av mennesker, ned der hvor vi lærer lydighet ved å lide, således som han lærte den. Hebr. 5, 8. Dette og meget, meget mere går kjødet imot. Derfor må kjødet korsfestes, nektes næring! Dette er heller ikke behagelig for dem som elsker sine lyster og ussel vinning høiere enn sin Gud. Der nede blir vi ydmyke, og det var just det Jesus vilde vi skulde lære av ham. Ja, hvem skulde ellers til fullkommenhet kunne lære oss dette?

Når han blir kronet som «Herre» i våre hjerter, da begynner det for alvor å gå nedover. — — Jo, — — ned — — ned — — og der nede i det dype får vi kjenne samfund med ham i hans lidelser, og der blir vi forenet med ham i hans død. Dernede blir hans hemmeligheter åpenbart for oss, og dernede i det lave blir vi een ånd med ham. Dernede makter man å leve sannhet og tale sannhet, dernede er det lys nok til å kunne se egne og andres lyster i hopetal, og dernede er der rik anledning til å dømme sig selv. Dommen faller tilbake og kroner oss med rettferdighet. Her nedentil er de evige arme, og der er kraft til seier, halleluja! Vi må fødes påny for å kunne makte å gå ned. For det som er født av kjød er kjød, og alt kjød vil op! op! op! Det kan ikke gå ned, ned, ned. Det er ubrukelig. Den nye fødsel skjer ved undfangelse av den Hellig-Aand; en ny skapning begynner å vokse innen i oss! En som er skapt efter Gud i «hellighet» og «renhet».

Tenk, du, endog vårt kjød er så syndig, så lar Gud sin sed utgydes i oss, forat et barn skal fødes ham, et himmelsk, evig, et som er likt hans sønn fra evighet av; — ikke en lignelse av hans sønn, men i sannhet!!

Han var født av Faderen fra evighet. Han blev født av kjød, idet han tok bolig deri, og blev født av en kvinne. Han fornektet de lyster som var i det legeme han tok bo i! Vi blev født påny av Guds sed og fornekter de lyster som kommer frem fra det legeme vi bor i. Således er vi ett kjød og en ånd med ham Ef. 5, 31—32, 1. kor. 6, 17. For vi skal være hans brud i opstandelsen, hvis vi seirer slik som han seiret, og hvis vi renser oss selv slik som han er ren!

Kan du tenke dig nogen herligere frelse??? — — —?

Er den verd avleggelse av synd og alt som tynger? Er den verd å kjempe for? at lide for? at bli hatet for? at bli bespottet for? at bli kalt vranglærer for? at bli kalt Belsebul for? Er den verd å bli martyr for? Ja, den er i sannhet verd dette og meget — — meget mer! For med alle disse ting og alt sølv og gull på toppen av det kunde vi ikke få kjøpt denne herlige frelse.

Må Gud hjelpe oss til enn mere å øve oss i gudsfrykt. 1. Tim. 4, 7. For tiden er såre kort. La oss derfor gå frem i mere og større kunnskap og lys til bedre og mer fullkommenhet i gjerning og liv.