Menneskefrykt

Menneskefrykt

er en av Satans mest benyttede snarer. I denne snare har han innesperret hele menneskeheten. Tusener og atter tusener av mennesker beholder han på grunn av denne frykt. Grunnen er menneskets ære. Der hviler vanære over hver den som bekjenner Jesu navn, og denne vanære er menneskene svært redde for å ta på sig. Før man vil bekjenne Jesu navn for slektninger og venner, dør man heller sammen med dem i deres ugudelighet.

For de troende er også menneskefrykten en av de verste fiender. Man må i mange tilfeller kjempe en hel kamp bare for å få avlagt et vidnesbyrd, slik er man bunnet av denne frykt. Mennesket er av naturen så ugudelig at man likestiller menneskets ære med Guds ære, og som regel foretrekker man heller å bli æret av mennesker, som er lik gress, enn å bli æret av den levende Gud, som er og blir evindelig. Menneskefrykten driver masser av mennesker inn i haltende kristenliv. Man vil ha litt ære av Gud, og litt ære av mennesker. Men det går ikke; ti der er skrevet: Derfor, da du er lunken og hverken kold eller varm, vil jeg utspy dig av min munn. Aab. 3, 16. Menneskefrykten gjør sig særlig gjeldende i begynnelsen av ens kristenliv. Men efterhvert som man lever et liv i troskap, og vandrer i den Helligånd, forsvinner frykten for mennesker efterhvert.

Når vi lever i Kristus, og han begynner å åpenbare sig for oss, kan vi ikke annet enn å frykte og elske ham. Vi velger da den samme del som alle de hellige ned gjennem tiden, og vil heller lide ondt sammen med Guds folk, enn gi efter for mennesker. Daniel — vilde heller kastes i løvekulen, og der ha vennskap med Gud, enn å ha vennskap med mennesker, og derved være i fiendskap med Gud. Velsignet er hver den som frykter Herren; ham tilhører alle forgjettelser; men forbannet er hver den som forlater sig på mennesker og som holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren. Jer. 17, 5.