Åndens lover og skjøge-ånden

Aandens love og skjøke-ånden.

Den gamle pakt var skrevet på stentavler og blev gitt på Sinai bjerg. Jesus kom ikke for å nedbryte loven eller profetene, men for å fullkomme. Ikke den minste bokstav eller tøddel av loven skulde forgå, inntil det skjedde alt sammen. Matt. 5, 17 og 18. Gud slo ikke av på lovens krav, budet skulde opfylles. Og det blev også opfylt i Jesus Kristus; han flyttet Sinailoven inn i sitt kjød. Derfor er da også nu loven i den nye pakt innskrevet i hjertets kjødtavler. For det heter: Ti dette er den pakt som jeg vil oprette med israels hus efter disse dage, sier Herren: Jeg vil gi mine love i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte. Hebr. 8, 10.

Jesus tok loven op i sitt kjød og i sin ånd; men han måtte gå bort for å kunne sende ånden. Ti mens han var i kjødet var han begrenset, han måtte ut av kjødet for å få sendt ånden over alt kjød. Da Jesus var i verden holdt han ikke budet som bud; det var umulig, men han ofret sig selv i kraft av en evig ånd. Han levet efter ånden i budet, og det var større enn å leve efter budet som bud. På den måte tok han budet op i sin ånd. Derfor er ikke ånden budløs, men budfylt, og denne ånd er det han har sendt til verden.

I den gamle pakt nådde man aldri frem til lovens ende. Man kom tilkort. Av samme grunn kunde man heller ikke nå frem til det menneskeverd, som Gud hadde tiltenkt mennesket, og av samme grunn kunde heller ikke Gud få ført noget menneske op fra de døde. Der måtte foreligge full seier i kjød, før kjød kunde bli opreist. Når derfor Enok og Elias blev opreist fra det døde, så fikk de nåde på forskudd til denne opreisning; ti Jesus er opstandelsen og livet. Dersom Jesus ikke var blitt opreist, var heller ikke Enok og Elias blitt opreist. Da Jesus opstod fra det døde tok han flere med sig; ti mange av de hensovede hellige blev gjenkjent. Når Enok før den første pakt og Elias under den første pakt blev opreist fra det døde, så var det for å styrke Guds hellige i troen på Jesu liv, død og opstandelse; ti det var jo ham de så hen til. Denne deres opstandelse viste hen til den yterste dags opstandelse, og det var Guds kraftige gjerning med dem i tillid til Jesu Kristi troskap, den han kjente til fra evighet av.

Når Jesus opvakte Lazarus fra det døde, da opvakte han ham til et jordisk liv, det som han før levet. Jesus kunde ikke ennu opvekke ham til den endelige opstandelse slik som Enok og Elias, og det kunde han ikke, fordi han ennu ikke selv var opstanden. Gud kunde ha gjort det med Lazarus, men ikke Jesus, fordi han ennu ikke selv var opreist. Men efter sin egen opstandelse kunde han føre andre frem fra det døde til herlighets opstandelsen. Nu er det heller ikke slik å forstå at Jesus ikke kunde føre Lazarus frem til herlighetsopstandelsen, mens han gikk her i sitt kjøds dage; men han måtte da ha bedet Faderen derom. Det gjorde han imidlertid ikke; ti det tegn som blev gjort, var det største som kunde gjøres for øieblikket for vantro mennesker, der kun har det synlige for øie. De så Lazarus ligge der død, og de kjente at det stinket av ham. Straks derefter så de ham ferdes iblandt sig, og de kunde tale med ham. Det var tegn som forslog. Bedre tegn kunde de aldri ha fått.

Er Jesus ikke opstanden, da er vår tro forgjeves, men nu er han opstanden og seet av de hellige. Hans opstandelseskraft er også virksom i oss ved den Aand han har sendt til verden, den Aand vi har mottatt, den som ved tro bor i våre hjerter. Denne ånd er det som skal veilede oss til hele sannheten. Men intet menneske makter å motta hele sannheten med en gang. Aanden fører sannheten til oss i form av bud. Derfor sier Jesus: Den som bryter et av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himmerikes rike, men den som gjør dem og lærer dem, han skal kalles stor i himmerikes rike. Matt. 5, 19. Vi må efter dette spørre: Hvilken plass i himmerikes rike får da denne store hop av prester og predikanter, som forkynner et budløst evangelium, en budløs ånd og en budløs Kristus? Slike som forkynner frelse utenfor budet og ikke i budet? Jo, jeg skal si dig det, om du ikke vet det. De får ingen plass i himmerikes rike. Det er vår tids skjøke som forkynner det budløse evangelium: Du skal slippe, slippe, slippe å holde budet, det har Jesus gjort for dig, og det vilde være trældom, trældom, om du vilde prøve på det. Det er den slags lovløse predikanter som bereder vei for lovløshet og «den lovløse». Enten de nu gjør det velment eller av ond hensigt, hvilket jeg neppe kan tro, så står de i alle tilfeller i Satans tjeneste i lysets englers skikkelse.

Jesus Kristus er full av hellige bud, og ikke det aller minste av dem skal brytes. Dersom I holder mine bud, da blir I i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg talt til eder, forat min glede kan bli fullkommen. Joh. 15, 10 og 11. Denne glede vil Satan frarøve Guds hellige, derfor lar han sine predikanter forkynne en «budløs Kristus». Man sier: Gud er god, Gud er god, haleluja. Ja, det er klart at Gud er god, men har budet i Aanden fått gjøre dig god? Dette er det store spørsmål. Sinailoven er optatt i Aandens lov. Dette vet alle gudfryktige mennesker som er kommet til sjels år og alder. Men for lovløse folk som vil ha et «billig evangelium», passer det jo utmerket å gjøre det budløst.

Den forhenv. svenske statskirkeprest N. P. Wetterlund hadde fatt erfare akkurat det samme. Han sier på side 312 i «Andens Lag»: «En person kom inn på et sted, hvor man vilde gjelde for å være riktig evangeliske. På bordet stod en kurv med «bibelkort». Han tok ett. Og på dette stod disse ord: «I er mine venner».

Men bibelsproket i sin helhet lyder så: «I er mine venner, om I gjør hvad jeg byder eder.» Joh. 15, 14.

Man hadde altså tat med blott den første halvdel; ti det var «evangelium». Den siste del var ikke med; ti den var «lov». Og det tiltrods for at Herren har sagt: «Mine ord er ånd og liv», og dermed har han også sagt, at den siste delen, som ikke var medtatt, også var «ånd og liv», d. e. evangelium.

Han tok et kort til, og på dette stod: «Guds faste grunnvoll består og har dette segl: «Herren kjenner sine».

Men så lyder ikke innseglet, men sådan: «Herren kjenner sine, og hver den som påkaller Herrens navn skal avstå fra urettferdighet». 2. Tim. 2, 19. Også dette sprok hadde man kløvet i to og kastet bort den del som støtte på «lov».

Og på samme måte var de øvrige kort.

Alle bestod de av liflige utplukk og sønderrevne avplukk fra både det gamle og det nye testamente. Og så hadde man fått en hel kurv full av «rent evangelium», aldeles rent for Guds bud. Og på dette «levde» man. Og man var så mektig «evangelisk» — i munnen, så at den stod vid som et støvleskaft.

Her har vi den «evangeliske» forfalskningen av «Aandens lov». Man plukker ut av hele Bibelen de «herlige nådestilsigelser». Og dem kaller man evangelium. Guds bud derimot både i det gamle og i det nye testamente, altså også Jesu bud, kaller man «lov».

Samme prest sier på side 320: «Og skjøkeevangelister farer ennu omkring overalt og jager loven ut av landet, som om den var et villdyr og som om selve den onde satt i Guds bud.»

Ja, slik er det i Sverige. Men hvordan er det i Norge? Er alle skjøkeevangelistene her avgått ved døden? Gid vi var dem kvitt! Nei, det er nok de som styrer og steller med omtrent alt religiøst arbeide i vårt land. For de kan skjøte på med kjødelig autoritet og kjødelig vrede, når det kniper, og da må jo for budets skyld de gudfryktige trekke sig tilbake. De budløse sitter altså med makten, og de har sine like på den annen side av kjølen. Det var denne skjøke-ånd som korsfestet herlighetens Herre, Stefanus og mange andre hellige. Men nu sier de alle: Hadde vi levet i våre fedres tid, da hadde vi ikke gjort sådan. Men vi har like inn på livet av oss en Hans Nielsen Hauge. Hvad gjorde skjøken med ham?

Jo, prester og øvrighet i skjøn forening forfulgte ham og satte ham i fengsel, så mannen led og blev helseløs. Men nu reiser man minnestener likesom den jødiske skjøke reiste minnesmerker over sine profeter, som de hadde stenet. Det er skjøken som i alle år har forfulgt Guds hellige. Men likesom den jødiske skjøke ikke selv korsfestet Kristus, men fikk den verdslige makt til å gjøre det, således har det vært ned igjennem tidene og alle har de naturligvis sagt: Hadde vi levet i våre fedres tid, så hadde vi aldri gjort noget sådan. Men nu har skjøken fått krefter fra østen til å holde sig i ørene, så makten til å forfølge de hellige er blitt avslappet. Snart skal hun selv kastes ned av dyreryggen, den hun sitter på som en dronning. Ekteskapet med verdensånden skal snart få ende, til stor glede for alle himle. Ti krefter er i anmarsj som skal gjøre skjøken øde og nøken, hennes kjød skal de ete, og henne selv skal de brenne op med ild. Aab. 17, 16. Det skal bli annet enn å sitte som dronning i purpur og skarlagen og lyse av gull, edelstener og perler, med gullbæger i hånden full av styggheter og av hennes horelevnets urenheter. Aab. 17, 4. Men skjøken selv kan selvfølgelig ikke øine hvem skjøken er. Ti hun er jo rik og mektig som selve Laodikea-menigheten. Aab. 3, 14. Men Guds hellige vet hvem skjøken er; ti de har alle som én hat føling med henne. Det er hun som er gode venner med verdens ånden, og det er henne som gjør de helliges makt til intet, idet hun selv alltid sitter som dronning. Det er hun som tykkes sig å vite alt mellem himmel og jord, og dog vet hun ikke selv hvor nær hun er sin ende.

En annen røst fra himlen sa: Gå ut fra henne mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få nogen av hennes plager! Aab. 18. 4.

Hvor skal man da finne skjøken, at man kan gå ut fra henne? Jo, hun finnes i alle religiøse leire, og hun finnes med all tydelighet i den romersk katolske kirke, likeså i den lutherske statskirke, hvor ugudelige mennesker har fingre med i alt styre og stell innen kirken. Hun er over alt hvor Kristus, han som er den eneste herre og hersker, blir satt til side i den aller minste av hans ringeste små. Judas 4. Derfor, gå ut fra henne; ti hun vil lamme din helliggjørelse og virke hemmende på den frihet Kristus skjenker dig. På den måte virker skjøken fordummende, noget som den antikristelige åndsrettning gjør til våben for sig. La oss gå ut fra henne; ti hun modnes for hver dag til sin endelige dom. Samfundet med Faderen, Sønnen og hans hellige får være oss mer enn nok. En samling av alle opriktige fra alle kirkesamfund må nødvendigvis finne sted, når skjøkens domstid er inne. Får man ikke øinene op før, så får man det da. Domsilden vil utdrive Guds utvalgte. Men det er til liten ære å forbli i Sodoma inntil ilden begynner å regne ned fra himlen. Det beviser, at man har mange kjære skatter der å forlate. Og det beviser at man ikke er nogen prima kristen.

Det skulde glede oss om den Lutherske kirke var som Luther. Han var i sin tid et Guds redskap mot hele den katolske skjøkeverden. Men nu trenger den kirke som bærer hans navn en ny Luther, som er istand til å redde de opriktige innen kirken. Ikke bare den Lutherske kirke gjelder dette, men også innen de mindre kirker og samfund. Begynnelsen var god omtrent hos dem alle, men frafallet kom såsnart man begynte å danne et levebrød og en forretning av Guds rike med dets nåde og gaver. Himlenes rike krever offer, og hvor disse blir borte, kommer skjøken og krever betaling for sitt strev. Og hvor der er et fett embede, der kreves utdannelse. Men da den åndelige utdannelse er skjult, likesom Kristuslivet er skjult, så griper man til menneskelig utdannelse. Men slik utdannelse når ikke frem, eftersom det som regel er gamle Adam som utdannes. Aandens utdannelse skjer ved offer, og ofrene må utpekes av Gud selv. Under denne beredelse vil gamle Adam med alle sine teorier miste livet. Men det vil han som regel ikke, og så blir han skjøkeprest istedetfor Guds prest. En prest må kunne frembære ofre, men alle ofre ligger nu i legemet, og det skaper vanskeligheter, der hvor man helst vil beholde livet. Av samme grunn er heller ingen prest uten den som yder sine ofre. Således blir da flertallet av våre såkalte prester legmenn i forhold til de av Gud utdannede prester. Guds presteskoler finner vi i hverdagslivets sysler. Troskap her gjør oss til prester evindelig. Der ingen aldersgrense. Av slike prester får vi da håpe der finnes også en og annen innen prestestanden, men da er de ikke prester for sin skoles skyld, men fordi de frembærer åndelige ofre.