Hva vi har i vente

Hvad vi har i vente.

I Noah dage så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tankers påfunn kun var onde den hele dag. 1. mos. 6, 5. Og likesom Noahs dage var, således skal menneskesønnens tilkommelse være; ti likesom de i dagene før vannflommen åt og drak, tok til ekte og gav tilekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også menneskesønnens tilkommelse være. Matt. 24, 37 og flg.

Hvad likhet har så våre dage med Noah dage? Jo, de har den likhet at menneskets ondskap er stor på jorden, og at alle dets hjertes tankers påfunn er onde den hele dag. Man eter og drikker, tar til ekte og gir til ekte, skiller sig og gifter sig påny fort vekk stikk imot Guds Ord. Ondskapen er stor på jorden; ti man lever efter sine kjødelige lyster og tar ikke hensyn til samvittigheten og til ham som opholder alt som ellers vilde forgå. Lovene blir ikke respektert, så lovløsheten sniker sig inn alle vegne. Uskyldige småbarn må lide for foreldrenes synder. Foreldrene er ugudelige og må så selvfølgelig opdra sine barn til å bli lik sig selv.

Når så straffedommen kommer i form av arbeidsløshet, uår, jordskjelv, krig og pest, står man målløse over, at Gud som er kjærlighet, kan la slikt noget komme. Jorden blev forbannet da en syndet, hvor meget mer forbannet blir den ikke, når hundreder av millioner synder? Gud er kjærlighet, og han straffer strengt brudd på kjærlighetens love. Det er ikke mer enn rettferdig; ti Gud er også rettferdig. Der er anledninger nok til å vende om fra ondskapen, men man vil ikke. Man vil frådse i sine syndige lyster, idet man tenker som så: Efter oss kommer syndefloden. Dog, man regner feil; ti en personlig dom forestår. Den som forfeiler mig, skader sitt liv; alle de som hater mig, elsker døden. Ord. 8, 36. Se, alle sjele hører mig til, såvel faderens sjel som sønnens sjel, mig hører de til. Den sjel som synder, den skal dø. Ez. 18, 4.

Hvad legemet angår, da sørger man som regel for at det ikke skal lide nød, idet man tegner livsforsikringer og materielle forsikringer. Men når det gjelder menneskeåndens evige vel, da kappes man om å ruinere sig selv. Man sørger vel for å nyte nogen få års timelig velvære, og ofrer gladelig sjelens evige frelse på vellystens alter til stor glede for onde åndsmakter. Og det skulle Gud se på uten nu og da å sende alvorlige varsler og straffedomme? Vi bør være forstandige og resonere som så, at han som har skapt himmel og jord og dannet oss av jordens støv, vet litt mer enn vi forstår. Ti man kan jo ikke vente av selvkloke mennesker, at de skulde erkjenne at vi er aldeles uduelige til å forstå noget, uten det blir gitt oss ovenfra. Herren vilde ha spart Sodoma og Gomora hvis der hadde vært 10 rettferdige i staden. 1. mos. 18, 32. Vi ser herav, at Gud sparer for ulykker når der er rettferdige i en by og et land. Men i Sodoma var der ikke engang ti. Så lot Herren regne over Sodoma og Gomora svovl og ild fra Herren, fra himlen. 1. mos. 19, 24. Gud er igår og idag den samme, ja til evig tid. Ut herfra kan vi forstå: Hvem forderver hjemmet? Den ugudelige. Hvem forderver fedrelandet? De ugudelige. Hvem forderver jorden? De ugudelige syndere. Hvem forårsaker straffedommen fra Herren? De som lever efter sine lyster.

På den annen side kan vi spørre: Hvem bringer velsignelse? Den gudfryktige. Hvem er årsak til at et land og et folk blir spart? De rettferdige. Hvem er de beste fedrelandsforsvarere? Guds folk.

Bevis for dette kan du finne i 5. mos. 28. kapitel. Les dette med eftertanke. Dersom Israel vilde høre sin Guds røst, da skulde de bli satt høist over alle folkene på jorden, og Herren vilde byde velsignelsen å være i deres lader og i alt hvad de foretok sig. Men hvis de ikke vilde lyde Herren sin Gud, da skulde forbannelser av alle slags komme over dem, inntil de blev ganske ødelagt.

Akkurat det samme gjelder oss idag. Gud har ikke forandret sig, og han slumrer ikke, den store «Folkenes Vokter». Salm. 121, 4. Luk. 2, 28—32.

Når kongerne i Israel var ugudelige og førte folket efter sig, da kom straffedommene hakk i hæl. Og når de fornektet sin Herre og konge, vår Herre Jesus Kristus, så de hengte ham på et tre, da blev de landsforvist og må svi for det inntil den dag idag.

Gud elsker menneskene såre høit, og den umåtelige frelse han har nedlagt i sin sønn for oss, beviser det. Gud vil i ham gjøre oss til arvinger over alle ting. Aab. 21, 7. Når menneskene derfor avviser en så stor frelse for en kortvarig nytelse av synden, da kan vi vel ikke undres over, at Gud vekkes til nidkjærhet mot en sådan tøilesløs ugudelighet.

Men nu er det ikke bare ugudeligheten ute i verden vi har å strides med. Innen kristendommen bereder man også vei for «den lovløse» idet man nærsagt alle vegne forkynner en «budløs Kristus» og et «budløst evangelium». Den fhv. svenske statskirkeprest N. P. Wetterlund sier: Der er 111 vers i bjergprediken. Av disse har man kun beholdt et halvt vers: «Forlat oss vår skyld». Resten har man sendt til Sinai. Ja, man er rask til å sende Jesu befalinger til Sinai. Hvorledes skal så åndens love få omskape mennesket til et «Guds menneske?» Aandens love regnes for trældom, blir harselert og sendt til Sinai. Også i forsamlinger som skulde vite bedre, gjør man Kristus budløs. Kjødet får på denne måte ikke nogen verdig motstand, og det kan av samme grunn gjøre sig gjeldende både innenfor og utenfor menigheten. Dette hylder man som frihet, idet man motsetter sig Kristi bud, hvis mening det er å holde kjødet med dets lyster korsfestet. Av samme grunn ebber all sann kristendom ut, og man står igjen med et halvt vers i bjergpredikenen: Forlat oss vår skyld.

Under alt dette benytter Satan og hans religiøse medhjelpere anledningen til å forkynne frihet og lovløshet, så endog mange av de som engang begynte opriktig, drages med ut i falsk frihet og antikristelig budløshet.

Slik er tilstanden hos de såkaldte troende på det tidspunkt, da de antikristelige horder besetter skjøken og gjør henne til sin bolig.

Dog, Gud være takk, der finnes sjele i vår lovløse tid som holder Guds bud og som elsker hans lys og sannhet. Disse bor på hans hellige bjerg — høit over skjøkens trolldom og horeri med verdens ånden. Det er også disse, og kun disse, som kan seire i vår tid. Ti på dette himmelske Moria befinner sig kun sjele, som vil ofre sin Isak; ti der er Guds alter, og der er hans boliger. Sal. 43. Befinner man sig lenger nede, må man nødvendigvis drikke av skjøkens horeris bæger, det som alle folkeslag har drukket av.

Derfor la oss lyde Herren som sier: Gå ut fra henne mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få nogen av hennes plager. Ti hennes synder når like til himlen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger ihu. Derfor skal hun bli iskjenket dobbelt i det bæger hun har iskjænket. Aab. 18, 4 og flg.

Det vi nu går imøte er skjøkens dom. Dyret (verden) som hun rider på, og som hun underholdes av, skal snart komme til å hate henne og gjøre henne øde og nøken, og hendes kjød skal de æte, og henne selv skal de opbrenne med ild. Aab. 17, 3 og 16. Dyret hun rider på er skarlagenrødt. Vi ser allerede hvorledes dyret begynner å hate skjøgen, og det øieblikk det røde dyr får makten, er skjøgen også ferdig med sine troldomskunster. Dommen over henne kommer i hast til stor glede for alle himmelens innvånere. Åb. 19, 1—3, og til glede for alle opriktige sjele, som hun har pint og plaget og holdt utenfor. Hennes smigrerier for dyret tok en dårlig ende. Slik går det hver den som ikke elsker Gud av hele sitt hjerte og med all sin kraft. Men de som bor på hans hellige bjerg: På Moria og Zion, de skal stå som seirende på den dag skjøken får drikke Herrens vredes bæger. Ti de har tatt avstand i tide, og de har latt sig lede av sannhetens ånd ut fra alt, hen til ham hvis føtter engang skal stå på Oljebjerget, så det skal revne. Han alene er seierherren, og hver den som forlater sig på ham, skal aldri bli tilskamme.