Hvile i Gud

Hvile i Gud.

Ti vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen. Hebr. 4, 3.

Kun ad troens vei kan vi nå frem til hvilen. I tro kan vi fullt og helt, med alle ting, kaste oss i hans arme. All frykt, all tvil, alle bekymringer og sorger kaster vi på ham; ti han har omsorg for oss. Derved får vi en velsignet hvile. Vi kommer i en stilling hvor vi kan si som David: «Herren er min hyrde, mig fattes intet.» I denne stilling fører han oss til de grønne gressganger og til hvilens vanne. Her kan vi motta næring, her kan vår sjel vederkveges og styrkes. I denne stilhet kan Gud få fortsatt sitt arbeide med oss. Han underviser oss om sine veie. Han lærer oss hvorledes vi skal opføre oss i alle livets forhold. Full av hvile og åndelig kraft fører han oss nu frem på rettferdighets stier. Under denne vår vandring blir han vår hyrde, og vi blir hans får. Vi blir avhengige av ham i alle deler. Han verner om oss. Han styrer og leder våre skritt gjennem livet. Efterhvert som vi lærer å kjenne ham som en der har omsorg for oss, overlater vi oss mer og mer til ham, og vi kan kjenne at hvilen tiltar i oss i samme grad. Vi går gradvis inn i hvilen efterhvert som Kristi død blir virksom i oss. En død mann hviler fra alle sine gjerninger. Slik blir det også med oss. Vi behøver ikke å engstes over utfallet av noen av våre gjerninger. Vi er overlatt i hans hånd, og vet at vi skal høste, når tiden er inne.

Full hvile har kun den som lever et uavbrutt seirende liv. Vi kan ikke hvile på felter hvor vi ennu er i kamp. Først når vi har fått seier, når vi har dødet og tilintetgjort det vi lå under for, kan vi hvile fra det. Vi kan da efterhvert hvile fra både vrede, misunnelse, avind, herskesyke og ellers alt annet som kan forstyrre vår åndsforbindelse med Gud. Dette blir en velsignet hvile. Men bare ad en vei kan vi nå frem til den. Det er den vei som Kristus gikk; og som Paulus og alle de hellige ned gjennem tiden har gått, og det er selvfornektelsens og korsets vei.