Helliggjørelsens nådeverk

Helliggjørelsens Nådeverk.

Hvor man dog gir sig av med å tolke skriftene uten å ha Åndens åpenbarelse. I det lys som er mørke tror man sig å være lys og å kunne sprede lys. Hvilket bedrag. Jeg har nylig lest noget i en ny bok som heter «Helliggjørelsens Nådeverk»; På side 122, nederst på siden står: «Hver gren på mig», sier Jesus, «som ikke bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mere frukt». Johs. 15, 2.

I Bibelen står der: Hver gren på mig, som ikke bærer frukt den borttar han, og hver den som bærer frukt, renser han, forat den skal bære mere frukt.

Når man nå utgir en ny bok om helliggjørelse, understreker og antagelig leser et par ganger korrektur, da er det merkelig, at man ikke ser en så stor feil som dette: «Hver gren på mig, som ikke bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mere frukt».

Når grenen ikke bærer frukt kan der vel neppe bli tale om å bære mere frukt. Når et menneske døpt med Ånden til å være et legeme med Kristus, er slapp og likegyldig med sin gudsfrykt, han øver sig ikke i tro, kjærlighet, tålmodighet osv., men tenker bare på jordiske ting og på sitt eget velgående efter kjødet. Så skulde da Gud rense en sådan gren? Nei, det må være noget galt. Forfatteren må ha løpet avgårde med en bommert uten å ha tenkt nøiere over det; ti det strider ikke alene mot Ånden i skriftstedet, men også mot bokstaven.

Men så står der på side 12 noget, som absolutt må være en begrepsfeil. At man ikke forstår det anderledes, kan forståes og tilgives; men når man skriver en lærebok om helliggjørelse og så fortolker Skriften feilaktig, da bør det påtales.

Der står: «Men skulde han (Jesus) et øieblikk trekke sig tilbake, så vi kom utenfor nåden — utenfor forsoningen, da vilde vi stå ubeskyttet, svake og uduelige, som mannen i rom. 7. 14—24, som var «kjødelig, solgt under synden,» og som vel hadde viljen til det gode, men som ikke maktet det, men gjorde dessverre det onde som han ikke vilde, og til syvende og sist sank sammen i et fortvilelsens rop: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri mig fra dette dødens legeme?» At dette kun var et tenkt forhold som Paulus visstnok hadde gjennemlevd, men ikke befant sig i den gang han skrev det, faller av sig selv, for han svarer på dette rop: «hvem?» — — «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre.»

I Bibelen står det helt anderledes. Det står nemlig sådan: Jeg har lyst til Guds lov efter mitt innvortes menneske. Rom. 7, 22. Mannen i rom. 7. kapitel hadde altså et innvortes menneske som endog hadde lyst til Guds lov. Men «den nye bok» sier at mannen i rom. 7 stod ubeskyttet utenfor nåden og utenfor forsoningen. Mon det innvortes menneske var blitt til uten nåde og uten forsoning? I rom. 7. v. 23 heter det: Men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar mig tilfange under syndens lov, den som er i mine lemmer.

Hvem på den ganske jord har ikke syndens lov i sine lemmer? Hører man ikke ofte nok at åndsdøpte mennesker faller i hor. Mon det ikke er syndens lov i lemmene som gjør sig overordentlig virksom, så endog sinnet blir dratt med? Mon ikke også Jakob skriver til Guds folk i adspredelsen: Hvorfra kommer all ufreden i iblandt eder? Er det ikke av eders lyster som fører krig i eders lemmer?

Vi ser altså at den annen lov i lemmene somoftest tok Guds folk tilfange og tvang dem til å gjøre ting som stred mot åndens lov. Dette var også tilfelle med korintierne. Å, nei, Paulus fantaserer nok ikke om et tenkt forhold. Han skriver bare realiteter; men der skal et sannhets kjærlig sinn til å kunne medgi at så er tilfelle. Åndens dåp og tungetale hadde ikke drevet Paulus fra vidd og sans, så han fantaserte sig i beruselse inn i tenkte forhold. Nei, han så og erkjente en annen lov i sine lemmer. Når vi f. eks. skal vokse i kjærlighet, i tålmod, i gavmildhet osv., da må der vel finnes hos oss meget som skal renses bort. Ta f. eks. kjærlighet. burde man ikke utvise mer kjærlighet? Blir man ikke nu og da tatt tilfange av ukjærligheten, av utålmodigheten og av forliten gavmildhet. Lysten til det gode har man ifølge det innvortes menneske; men den annen lov tvinger somoftest mennesket til å gjøre det man efter sitt oplyste sinn hater. For et oplyst menneske burde dette ikke være vanskelig å forstå.

Så utbryter Paulus i rom. 7, 24: Jeg elendige menneske! hvem skal fri mig fra dette dødens legeme?

Hvad er så «dødens legeme?» Jo, det er det legeme som skal dø eller forvandles ved Kristi gjenkomst, naturligvis. Hvis du ennu er i tvil, så tag en knappenål og stikk dig hvorsomhelst i kroppen, så finner du det «dødens legeme».

Altså, sålenge apostelen befant sig i legemet, så var også den annen lov i dette legeme. Og det er vel ikke vanskelig å se. Det skal bare litt kjærlighet til sannheten til og litt godvilje, så ser man den annen lov i lemmene hos sig selv, sin hustru, sine barn, selv om de er aldri så åndsfylte. Vi har et kjød som strider mot Ånden. Derfor også disse utallige partier blandt de kristne. Det kunde nok være godt for oss alle å bli kvitt dette dødens legeme. La oss ikke si det var noget tenkt av apostelen.

Så skriver forfatteren av «Helliggjørelsens Nådeverk»: «Han svarer på dette rop: «hvem?» Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre».

Nei, og atter nei; det stemmer ikke; ti rom. 7, 24 og 25 lyder således:

Jeg elendige menneske! hvem skal fri mig fra dette dødens legeme?

Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre! — Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

Det er noget søkt å si at Jesus Kristus skal fri mig fra dette dødens legeme i denne forbindelse. Tvert om takker apostelen Gud ved Jesus Kristus vår Herre for, — når det ikke kan være anderledes, at han får tjene Guds lov med sitt sinn og syndens lov med sitt kjød.

Jeg har aldri lest eller hørt at man kan tjene Guds lov med sitt kjød. Jeg vet ikke om forfatteren av «Helliggjørelsens Nådeverk» kan klare det? Jo, jeg vet at han ikke makter det; ti i kjødet bor intet godt. Rom. 7, 18. Men at kjødet gir sig utslag, det ser vi klart av rom. 8, 13, hvor man ved ånden skal døde legemets gjerninger for å kunne leve. Det må jo være mennesker med Guds Ånd i sitt hjerte som kan døde legemets gjerninger ved ånden. Men gjerninger som skal dødes, må jo komme fra kjødet. Dette burde man vite, når man skriver bøker om helliggjørelse. De åpenbare kjødets gjerninger er man korsfestet for, gal. 5, 19; men de ubevisste legemets gjerninger gjør sig fremdeles gjeldende. Derfor også de utallige formaninger. Jeg tviler ikke på at forfatteren av «Helliggjørelsens Nådeverk» gjør det så godt han efter omstendighetene kan for å tjene Guds lov med sitt sinn; men jeg er likeså sikker på at han tjener syndens lov med sitt kjød. Det ser vi jo også derav, at han gir sig av med å forklare skriftsteder i rom. 7. kapitel som han på ingen måte har Åndens lys over. Han forklarer sig da på en kjødelig måte og tjener syndens lov med sitt kjød; ti han går utover sitt lys og sitt mål og tar den menneskelige uoplyste fornuft tilhjelp. Men det duer ikke!

Der er i «Helliggjørelsens Nådeverk» også skrevet meget som er sant og godt; men det gjør ikke at feilene rettes.

Sålenge apostelen befant sig i dødens legeme, det legeme som skal dø, så fulgte den annen lov i lemmene med ham. Og det gjør den hos oss alle. Kun skal vi med vårt oplyste sinn ikke tjene syndens lov, men Guds lov. Dette er frigjørelsen fra syndens og dødens lov som er nevnt i rom. 8, 2.

Når vi leser Rom. 7. kapitel, da leser vi ikke om et tenkt forhold; men om virkeligheter, som kun de forstår der elsker sannheten, selv når det gjelder egen dårlighet. Men også dette er skjult for de som vil være vise og forstandige og tykkes sig å forstå noget.

Kun disse få ord denne gang om den til offentlig bruk utgitte nye bok «Helliggjørelsens Nådeverk.»