Frihet og tyngdelov

Frihet og tyngdelov.

Et menneske som lever i kjødet og vandrer etter kjødet, vil gjerne være fri og føle sig fri. Men det blir akkurat som om en sten høit oppe i fjellet vil frigjøre sig fra den øvrige stenmasse. Den blir fri, men følger tyngdens love inntil den når bakken. På veien river den med sig andre stener. Også disse glir nedover, og undertiden blir der hele stenras som ødelegger alt og alle på sin vei.

Ved syndefallet blev vi fri fra å lyde Gud, men friheten gjelder kun nedover mot avgrunnen. Den ene sten er tilsynelatende fri og uavhengig av den annen, men alle styrter nedover i den samme avgrunn.

Ungdommen vil være fri for foreldrenes formaninger og bånd, og så blir de fri omsider og følger tyngdeloven ned i elendigheten. Ti det å følge sine lyster ender i fordervelse eftersom all fordervelse i verden kommer av lysten.

I menigheten vil en og annen ikke lyde sine veiledere, de hyrder Gud har pålagt ansvar for hjorden, og så begynner tyngdeloven å virke. Nedover går det med full fart.

Den Sønnen får gjort fri, han er virkelig fri. Joh. 8. 36. Dette er opstandelseskraftens frihet.