Vrede

Vrede.

Vrede er kjødets gjerning som det gamle menneske gjør med kjødets legeme. Det gamle menneske med dets gjerninger, kjødets legeme, som er det gamle menneskes legeme, og kjødets gjerninger som er det gamle menneskes gjerninger, kan og skal avlegges. Ef. 4, 22; Kol. 3, 8 og 9; Kol. 2, 11; Gal. 5, 19—21.

Så kommer spørsmålet om all slags vrede kan og skal avlegges. Svar herpå finner vi i Ef. 4, 31: «Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder»....

Vi ser altså at vrede i alle tilfeller og grader er synd som skal avlegges og være langt borte. Når der så i samme kapitel vers 26 står: «Om I vredes, da synd ikke» og «la ikke solen gå ned over eders vrede» — da forstår vi at dette ikke skal tas til forsvar for vrede i nogensomhelst grad; men at det er en formaning til, om det allerede er gått galt, at det da ikke må få utfolde sig videre til enda mere synd.

Ordet i Rom. 12, 19: «Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rum,» må ikke misforståes derhen at man skal gi rum for egen vrede; ti den skal intet rum ha, men tvertimot drives langt bort. Det er andres vrede mot mig selv jeg skal gi plass for, d.v.s. jeg skal ikke unddra mig, men villig la dem utøse sin vrede over mig. Dette er visdomsfullt av 2 gode grunne. I. Jeg kunde ved å høre opmerksomt muligens finne noget å rette på hos mig selv, selv om det var aldri så litet, og det til tross for at vedkommendes vrede kunde være ganske meningsløs. II. Likeså kunde jeg ved å høre tålmodig finne en ekstra god anledning til å hjelpe vedkommende, straks eller senere. —

Når det bruser og koker i ens indre, er man allerede blitt vred; da gjelder det å stanse vreden, så man ikke legger synd til synd. Man er allerede falt i den ene fristelse og bør se til ikke yderligere å falle.

Det fullkomne er jo å seire i alt, fra første stund, så man ikke engang synder i sin tanke. Fristelsen arter sig jo også som en tanke; men det er Satans tanke: hans forslag til mig. Avviser jeg straks dette forslag, har jeg seiret fullkomment og ikke syndet med min tanke. Jeg er da full seierherre over vreden.

All slags vrede, i alle grader, som er synd, har sin grunn i at det går min egen vilje imot, f. eks. at jeg mister ære eller pengers værdi. Det går derfor ikke an å seire over vreden, uten å være villig til å miste ære og gods og all egenvilje. Kan man ikke orke dette «med glans,» må man ifølge sakens natur bli vred. Å be om å bli kvitt all vrede er derfor det samme som å si farvel til all egenvilje.

Seier over vrede forutsetter altså seier over æresyke, havesyke, pengekjærhet, vellevnet, storaktighet, nytelsessyke, egenrådighet, herskesyke, pyntesyke, trettesyke, misunnelse og avind, samt bekymring for den dag imorgen. — — —

I Ps. 7, 12 står der at Gud er en Gud som vredes hver dag. Herav forstår vi at der også finnes vrede av en annen art enn den som mennesket av naturen kjenner til, en vrede som tilhører Guds natur. Når vi da, efter løftet, får del i guddommelig natur, får vi også del i denne hans vrede. Man vredes da ikke fordi man selv lider tap på nogetsomhelst, men av kjærlighet og omsorg for den man vredes på, idet man så inderlig gjerne vilde at vedkommende skulde gjøre hvad rett er i Guds øine, forat det kunde gå ham vel. Denne vrede eller harme er således et arbeide på andres frelse; den fremkommer fordi vedkommende trenger til den for å våkne op for alvor.

Man tenker da ikke på sig selv, men utelukkende på den annens frelse. Denne hellige vrede gjør sig gjeldende fra Guds side overfor oss alle, og fra hyrder, veiledere og opdragere overfor de man har tilsyn med, veileder og opdrager. Den gjør sig gjeldende fra foreldres side overfor barna. Det er lett å forveksle hellig og vanhellig vrede; men det er også lett å forstå forskjellen. Tenker man på sig selv, er det syndig vrede. Tenker man ene og alene på den annens eget beste, er det hellig vrede. Hellig vrede fremkommer ikke hos underordnede overfor overordnede, da den underordnede ikke er opdrager for den overordnede, og således ikke har den overordnedes tillid. Det vilde være urimelig å vente det; og det hellige er ikke urimelig. —

Når barna er høirøstet, kan faren i hellig vrede irettesette dem, idet han så gjerne vilde de skulde iklæde sig en stille og saktmodig ånd som er meget kostelig både for Gud og mennesker. Man kunde lett misforstå dette og si til faren at han fikk da tåle det bråket og ikke bli vred for så litet, enda han ikke behøvet å ha tenkt en eneste tanke på sig selv, men utelukkende tenkt på barnas opdragelse, på deres vel. —

Når der stod at allslags vrede skulde være langt borte, så var det allslags vrede i almindelig forstand.