Rettferdighet

Rettferdighet. «Guds rike består i rettferdighet, fred og glede i den Helligånd». Rom. 14, 17. Rettferdigheten står først, fordi den er det eneste og virkelige grunnlag, hvorpå der kan skapes sann fred. Det er en evig lov i Guds styrelse og gjelder likesåvel første gang mennesket kommer til Gud, som efterat man er forlikt med ham og skal leve sitt liv som kristen. Rettferdigheten har som alle andre ting, flere sider, og da den er av det viktigste vi har med å gjøre her i livet, så gjelder det å ha et nøie kjennskap til dens beskaffenhet og virkninger.

Menneskene, som av naturen er fordervet av synden og helt igjennem urettferdige, blir rettferdiggjort ved omvendelse og tro på Jesus, uten nogensomhelst fortjeneste eller gode gjerninger, men av bare nåde. Dette er Guds rettferdighet i Jesus Kristus. På denne måte blir man forlikt med Gud og får håp om evig liv; men dermed er man ikke kommet inn i Guds rike, slik at man i sitt daglige liv lever og røres i rettferdighet.

I 1. kor. 6, 11 står der om nogen som var blitt rettferdiggjorte i den Herre Jesu navn; men tross dette var de urettferdige i sitt personlige liv, vers 5 og 8, og i Es. 26, 10: «Blir en ugudelig benådet, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land øver han urett.» Av dette ser vi at det går an å være rettferdiggjort og enda øve urettferdigheter i sitt personlige liv. For å bli personlig rettferdig trenges ikke bare Kristi tilregnede rettferdighet, men at vi tro mot den ånd han gir oss, optar kampen mot all vår urettferdighet, så vi litt etter litt kan oplæres til å bli rettferdige, likesom han er rettferdig. 1. Joh. 2, 29. Det er nu i tiden vi uttages og dannes til den plass vi skal ha i evigheten. Hvis vi ikke lærer rettferdighet her, så lærer vi det overhodet ikke. Derfor er det dårskap når mange uten videre slår det hele fra sig ved å si: «Jesus er min rettferdighet, og det er nok for mig.» I den gamle pakt var israel ivrige efter å grunne sin egen rettferdighet; og da Jesus kom og tilbød dem sin rettferdighet, vilde de ikke ha noget med ham å gjøre. Tilsvarende dette lever der også nu en hel masse mennesker som ikke vil omvende sig og tro, men som ved sin egen bestrebelse søker å tekkes Gud. Det blir menneskeverk. Tilregnet rettferdighet er ikke det samme som personlig rettferdighet. Det første er Guds nådes bevisning mot sjelen; men det annet er en frukt som kommer frem i livet, når man har vært lydig mot «Læreren til rettferdighet.» Der må skilles mellem det som er gjort for oss, det er nåde, og det som blir gjort i oss, det er rettferdighet. Når et menneske har vært omvendt i lang tid og allikevel ikke er blitt mere rettferdig i sitt liv enn den gang det kom til troen, da forstår vi at i et slikt menneske har Gud ikke fått gjort noget verk, og det er helt rettferdig av Gud ikke å gi det nogen lønn, men nøkent frelse det inn i evigheten. Men om de som bygger med gull og kostelige stene, står der, at de skal ikke bare bli frelste for Jesu skyld; men deres gjerninger som følger med dem, blir deres pryd. De får lønn for sine gjerninger fordi de er rettferdige.

Tilregnet rettferdighet fåes av nåde. Personlig rettferdighet far vi del i når Guds domme gives medhold, slik at vi gjør derefter. Es. 26, 8—9. Salm. 94, 15.