Rettferdighet. Gud er rettferdig. Salm. 119, 137. Alle mennesker er under synd. Der finnes ikke en rettferdig, enn ikke en. Rom. 3, 9—10. «Hvad samlag har rettferdighet med urett, eller hvad samfund har lys med mørke?» 2. Kor. 6. 14. Der er altså et svelgende dyp mellem Gud i sin rettferdighet og menneskeheten i sin urettferdighet. Ingen kan se Gud og leve. 2. Mos. 33, 20.

Derfor kunde heller ikke Gud ved sin rettferdighet direkte hjelpe mennesket. Der måtte tilveiebringes et rettferdig grunnlag, hvorigjennem Gud kunde miskunne sig over oss alle. Dette fikk sin begynnelse, da Jomfru Maria blev fruktsommelig ved den Helligånd Matt. 1, 18. Du skal kalle hans navn Jesus; ti han skal frelse sitt folk fra deres synder v. 21. Ved ham er «Gud med oss» v. 23.

Han var alltid lydig mot den Helligånd, idet han sa: «Dog skje ikke min vilje, men din». Luk. 22, 42. På denne måte overvant han sin menneskevilje og blev fullendt i rettferdighet. Nu bor hele guddommens fylde legemlig i Kristus, Kol. 2, 9 og dermed også all rettferdighet.

Gud stillet Kristus til skue i hans blod, for å vise sin rettferdighet. Rom. 3, 25. Guds tørst efter rettferdighet blev ikke tilfredsstillet, før Kristus som det fullkomne offer var naglet til korset for vår skyld. Gall. 3, 13.

Fordi han led, en rettferdig, for urettferdige, har han rett til å tilgi oss. 1. Pet. 3, 18.

Ved troen på Kristi verk for oss blir vi nu tilregnet rettferdighet, uten gjerninger, idet han tilgir oss alle våre overtredelser. Kol. 2, 13—15. Dette har vi først bruk for. Dermed har vi dog ingen del i den personlige rettferdighet som er i ham.

Efterat vi er blitt forlikte, skal vi frelses ved hans liv. Rom. 5, 10. Den rettferdige ved tro skal han leve Rom. 1, 17. Når vi nu lever i troen på ham, opmerksomme og søkende, da vil den Helligånd i hjertedypet kunngjøre oss av den rettferdighet som er i Kristus. Joh. 16, 12—14. Joel. 2, 23. Her kommer vi ved troen inn i hans underfulle lys. Salm. 37, 6. 2. Kor. 4, 6. Dette er den rettferdighet som tilegnes ved troen på Kristus. Den gjør vår menneskeånd mer og mer levende med sig.

Rettferdiggjørelse er altså levendegjørelse av vår menneske-ånd. Jo mer ved tro tilegnet rettferdighet desto større kraft i vår ånd til å mestre og underlegge legemet rettferdighetens krav. Rom. 6, 18. Gall. 5, 17.

«Den rettferdiges sti er lik et strålende lys som blir klarere og klarere inntil høilys dag». Ord. 4, 18.

Ved å ha lært rettferdighets vei å kjenne finner vi skarpe, seige innforlivede motsetninger i oss selv. Disse går ut på å utnytte enhver leilighet til næring og behag for sine menneskelige lyster. Gal. 5. 13.

Vår menneskelige sans er endog opøvet i å utnytte dem i den grad, at vi ofte ikke merker det selv. Nu er vi kalt til ikke lenger å leve efter menneskelige lyster, men efter Guds vilje. 1. Pet. 4, 2.

At jeg for Kristi skyld er tilregnet rettferdighet, er benådet, befrir mig ikke fra disse lyster.

Men den ved troen på Kristus litt efter hvert tilegnede rettferdighet virker som ild over selvlivet.

Efterhvert som selvlivet fortæres, fremkommer rettferdigheten i det praktiske liv. Åndens attrå er liv og fred. Rom. 8. 6. Livet var menneskenes lys. Joh. 1, 4. «Den som gjør rettferdighet, er rettferdig likesom han er rettferdig.» 1. Joh. 3, 7.