Svar

SVAR:

Av Rom. 5, 21 ser vi at synden hersker ved døden og nåden ved rettferdighet. Dette sammenholdt med Rom. 6, 23 og Jak. 1, 15, samt med Tit. 2, 11 og 12 viser at en egenskap kan sies å herske ved det den fører til, ved sin frukt. Rettferdighets verk er fred, glede og trygghet. Rettferdighets (renhets) verk er også visdom. Midt på rettens stier vandrer den.

Vi kan si rettferdigheten hersker ved sig selv, eller ved visdommen. Og vi kan også si at den hersker — beviser sin høihet og makt — ved den fred og glede samt den hvile, ro og trygghet som den bevirker.

II. Der er adskillig forskjell på forlikelsen ved Jesu død og frelsen ved hans liv (Rom. 5, 10): Forlikelsen skjer i et øieblikk, frelsen ved hans liv er en vedvarende prosess. Forlikelsen er grunnet på Jesu død for oss, frelsen ved hans liv, på vår død med ham. Forlikelsen gir oss tilgivelse fordi vi er onde, frelsen ved hans liv gjør oss gode. Forlikelsen gir oss syndernes forlatelse, frelsen ved hans liv gir oss seier. Den første avtvetter de gjorte synder, det annet gjør syndelegemet til intet. Den første renser ved væske, det annet lutrer ved ild. Forlikelsen er for oss meget lettkjøpt i forhold til frelsen ved hans liv, som er dyrekjøpt. Just derfor får utallige del i den første, mens der er få som blir delaktig i det annet. Den første er almindelig kjent og forstått. Den første nevnes forholdsvis lite av apostlene, mens det er omtrent utelukkende den som omtales av de fleste predikanter; frelsen ved hans liv omtales uavlatelig i skriften, mens man omtrent aldri hører om den i våre dager. Forlikelsen prises av alt Guds folk, mens frelsen ved hans liv motståes, foraktes og hånes av de fleste av dem. Overfor den første er man troende, mens man overfor det andet er vantro. Den første kan man få del i uten den annen; men den annen får man ikke del i uten å ha del i den første. Den første får vi del i fordi Kristus var lydig, den annen får vi del i ved selv å være lydig. Den første gir en fullkommen menneskelig herlighet, den annen gir himmelsk herlighet. De første gir mig fred med Gud, den annen gir mig Guds fred. Den første fører til kirkesamfund med andre mennesker, mens frelsen ved Kristi liv fører til personlig samfund i ånd og sannhet med andre mennesker. Forlikelsen med Jesu død kan man ikke utvikles og vokse i; når man en gang er forlikt med ham, er det ikke noget mere å få ut av det. Men frelsen ved hans liv er et rikdoms dyp hvorav vi alltid kan øse nytt, og hvori vi ennu ingen bunn har funnet. —

Døde gjerninger er gjerninger gjorte uten Gud eller utenom Gud. Guds gjerninger er gjerninger gjorte av Gud eller gjerninger gjorte av oss i Gud ved troens lydighet. Kjødets gjerninger er åpenbar synd som mitt bevisste jeg utfører med ondt sinn, og på tross jeg vet det strider mot Guds vilje. Legemets gjerninger er gjerninger som man, i det øieblikk det utføres, ikke er sig bevisst at der er noget galt ved, men som man siden ved et større lys fra Gud må erkjenne var ufullkomne og feilaktige.

Døde gj. er gjort i vantro, Guds gj. i tro. Døde gj. er onde, Guds gj. er gode. Døde gj. gjør skade, Guds gj. gjør gavn. Kjødets gjerninger er åpenbare, legemets gj. er skjulte. Kjødets gj. er man sig bevisst. Kjødets gj. er gjort med ondt sinn, mens legemets gj. er gjort til tross for at sinnet er rent. Kjødets gj. har mitt «jeg» gjort, legemets gj. har mitt «jeg» ikke gjort. Kjødets gj. er utført av det gamle menneske, mens legemets gj. ikke er utført av dette. For kjødets gj. trenges syndernes forlatelse, mens legemets gj. skal dødes ved Ånden. Kjødets gj. kan og bør aldeles ophøre på et tidlig stadium i vårt liv. Legemets gj. må ifølge sin beskaffenhet vedvare så lenge vi er tilhuse i dette legeme (så lenge Gud er mere rettferdig enn oss!!!). Dødelsen av legemets gjerninger er ensbetydende med vår åndelige vekst.

IV. Kjødets legeme er betegnelsen på vårt legeme når vårt sinn forener sig med synden i kjødet og gjør kjødets gjerninger. Syndens legeme er betegnelsen på vårt legeme når det tiltross for at vårt sinn tjener Guds lov, allikevel — p. gr. a. mangel på lys — gjør gjerninger som ikke er guddommelige, legemets gjerninger. Dødens legeme er vårt naturlige legeme som p. gr. a. den iboende synd er forkrenkeligheten underlagt og må dø. Kristi legeme er det legeme som Kristus hadde; dernæst er det menigheten som er hans legemes lemmer og hverandres lemmer. Da det legeme som Kristus hadde, aldri har syndet, må altså Kristi legeme (i betydningen: menigheten) være betegnelsen på vårt legeme når vi drives av Guds ånd og gjør Guds gjerninger. Kjødets l. kan og bør avkledes ved tro, og aldri mer benyttes. Syndens l. kan ikke avkledes ved tro, men kan litt efter litt gå tilgrunne ved at man erkjenner og døder legemets gjerninger. Kjødets l. gjør åpenbar synd. Syndens l. gjør legemets gj. som aldri er åpenbar synd. Kjødets l. er vidt forskjellig fra syndens legeme, mens dødens legeme innbefatter begge disse legemer. Både kjødets l., syndens l. og dødens l. er forkrenkeligheten underlagt, mens Kristi l. er uforgjengelig. —