Synd

Synd. Da menneskene vendte sig bort fra det Gud hadde bestemt og istedet begynte å lytte til Satan, kom synden inn i menneskeslekten. Deres rene natur blev syndig, og siden har hvert menneske fulgt denne sin natur.

For at menneskene skulde se sin synd, sendte Gud loven. Loven kom til forat fallet skulde bli stort. Men begjærligheten kjente jeg ikke hvis ikke loven hadde sagt: «Du skal ikke begjære». Når man så med fullt vitende gir etter for sine syndige tilbøieligheter og begjærer, da gjør man synd. Samvittigheten, eller det lys man har, tilsvarer nu Moseloven, og sier enhver hvad som er synd.

Under den gamle pakt blev synden tilgitt ved blodet av bukker og kalver. Men da dette blod ikke kunde borta den syndige natur eller selve roten til all synd, blev man jevnlig tatt tilfange av synden og måtte ha tilgivelse.

Da Kristus kom, påtok han sig synden i kjødet, (ikke den syndige natur) og punkt for punkt fordømte han synden, idet han sa «nei» til alle dens krav. Og han seiret fullkomment over all synd i alle dens skikkelser i alle forhold og ialt som stod Guds vilje imot. Da dette verk var fullbragt hadde Kristus Jesus fått makt og rett til å tilgi og rense syndere og hadde åpnet adgangen for menneskene til å gå den samme vei og seire over all synd.

Men da de fleste elsker synden, sine lyster, høiere enn Gud, benytter de sig ikke av denne frelse og får ikke sin synd tilgitt. Lystene stiller stadig krav om å bli adlydt, og man er med på dette og gjør synd på synd. Når man fortsetter slik å følge sin syndige natur og forherder sig, vil samvittigheten efterhvert dø og syndens makt vil sette sitt stempel på hele menneskets vesen.

En del mennesker, massen av de troende, ber om tilgivelse for sin synd og får det. Men da de ikke tror på seier, er det ikke lenge før de faller igjen, og de må igjen ha tilgivelse. Hos sådanne blir «syndelegemet» ikke tilintetgjort og der skjer ingen åndelig vekst.

Det tredje slags mennesker er nogen yderst få, som ikke bare har fått tilgivelse for sin synd, men også seier over synd. De har i tro latt sitt «gamle menneske» d.v.s. alt som de vet er synd, korsfeste, og dermed er synden for deres vedkommende satt ut av kraft. Når nu lystene fremsetter sine krav, så tjener man Guds lov med sitt sinn og sier «nei» til lystene, og syndelegemet blir efterhvert tilintetgjort. Dog kan de gjøre gjerninger som der kleber synd ved; ti i sin tjeneste for Gud kan de si eller gjøre ting som de efterat de er gjort, får se ikke er aldeles rene. Når man ved Ånden døder disse «legemets gjerninger», skal man leve og herske. Et sådant menneske tjener Guds lov med sitt sinn og syndens lov med sitt kjød og skal leve, seire og triumfere over synden i tid og evighet.