Salige er de saktmodige for de skal arve jorden

Matt. 5, 5.

Å få landet fritt, det roste og lovede land, det var i israel et sedvanlig uttrykk for fylden av Guds velsignelse og for messiansk lykke. Denne lykke lovet Jesus de gudhengivne, overlatte og tålmodig — lidende (saktmodige) de som just p. gr. av sin lengsel blev behandlet fiendtlig og undertrykket, en erfaring som vi også gjør idag: Man undertrykker de søkende, vistnok uten bevisst hensikt, ganske uvilkårlig som under tvangen av en natur kraft. Ti også dette er en natur ordning. Hver især som søker livets spor og lever sig stiltiende fremad ut av trengselen, vil alltid av alle stillestående, som han kommer i berøring eller rivning med, bli betraktet som utidsmessig, ubekvem, forargelig, forkjert, og han blir fryktet av dem. Jo renere og jo mer adskilt nogen lenges efter det nye liv og strekker sig ut efter det, desto mer får han erfare en vergeløs saktmodigs skjebne. Det er mottrykket av strømmen, som han svømmer imot.

Men den saktmodige (tålmodig lidende, tysk: Dulder) som her er nevnt, er også tålmodig. Luther oversetter det med «mild;» men derved går man glipp av det heroiske drag, som ligger deri. De søkende er ikke fanatiske, ensidige, innskrenkede, egenrettferdige, avvisende eller forbitret. De bærer mottrykket og sprenger det ikke i luften; de tåler også den største motstander. De kjenner det gode hvorsomhelst de sporer det, og de speider ut til alle sider med åpent blikk efter enhver livsrørelse. De spør alltid efter hvor nogen har rett, og ikke etter hvor han har urett. De søker i de største avfallsdynger etter livsverdier og livskimer, forsker efter sannhet i alle skikkelser og hviler ikke, før de overalt har funnet det skjulte sannhets element. De lever ut fra «ja», ikke ut fra «nei», treder intet istykker, men løfter op, knurrer ikke, men bringer det kummerlige til utfoldelse, det syke til sunnhet, det forvirrede til klarhet. Således suger de op og samler alt levedyktig og fremtids-kraftig. Med dette nærer de sitt eget vordende liv og skaper derved den store sannhet, som vil trede inn i livet.

Just derfor tilhører fremtiden de saktmodige. Tingenes ny-ordning vil være deres verk og være eiendommelig for dem. De er på veien og vil nå målet. Dette skal de vite og holde fast på, skjønt så usannsynlig det kan synes å være under det trykk, hvorunder de står.

Det er en overveldende forsikring. Her handler det sig ikke blott om nydannelse og tilsvarende forløsning; men om den fullendte tingenes omdannelse ut fra det nye livs skapende kraft, som først nu begynner å røre sig i det personlige dyp. Oss søkende synes det ganske umulig, ja som vanvid, at nogen gang det som vi merker spirer i oss, kan gjennemtrenge og bli den nye verdens vesen. Det er heller ikke mindre enn en menneskehets nyskapning. Men Jesus sier ubetinget, at så er det. Målet vil nåes, og det er kun et spørsmål om tiden, når det blir nådd. —