Ydmykhet

Ydmyghet.

Ifølge Ordspr. XI, 2 er der visdom hos ydmyge. Av Jacob III, 17 forstår vi hvorledes denne visdom er. Den er eftergivende står der bl. a.; men da den først og fremst er ren, kan det jo ikke være det bevisste urene den gir efter for; men fordi den ydmyge innrømmer og erkjenner at der finnes mer renhet enn den selv er i besiddelse av, derfor hører den på hvad andre har å meddele og lar sig gjerne si, den er ikke stiv, steil og påståelig; ja, den akter endog på onde rykter og baktalelser for i dem å finne rettledning og optuktelse i rettferdighet. På denne måte renser den ydmyge sig selv for omsider å bli istand til å se Jesus Kristus som han er i hans fullendte renhet. Den ydmyge av hjertet er uten skrømt. Den forestiller ikke noe annet enn den er innvendig. Det menneske som hykler ydmyghet, er ikke uten skrømt når det henger med hodet og lager sig til en lavmælt og klynkende røst. For ikke opøvede sanser tar dette sig ut som ydmyghet; men hvis et menneske med opøvede sanser anstiller en prøve, viser det sig somoftest, at vedkommende er alt annet enn ydmyg; ti hadde mennesket vært ringe i sine egne øine, hadde det lagt av det ytre påhengte, omvendt sig fra uvillighet og gjenstridighet og ved tro holdt kjødets lyster korsfestet, så ikke kjødets åpenbare gjerninger (furtenhet og fornærmelse) var blitt utført av det. Det virkelig ydmyge menneske blir av ikke opøvede sanser anset som skamløs, frekk og formastelig, når det i sin sannhetskjærlighet er hvad det er og uttrykker sig tydelig og hørlig. Av kolosenserne III, 18—19 forstår vi at Guds medarbeidere som kjemper rettelig mot synden, følger Paulus’ formaning, forat forsøket (utført i uvitenhet og mørke vel å merke) på å bli frarøvet kampprisen ved kjødelige ydmyghetsprestasjoner fra akerlandets side skal mislykkes, så lyset kan oplyse det mørke, hvori snarene ligger og gi den søkende anledning til å avlegge hykleriet. Markus X, 17—18. Ap. gj. X, 26 og Åpenbaringen XIX, 10.

Det ydmyge menneske tåler gjerne å bli forbigått, oversett, ikke å bli tatt hensyn til, ikke å bli spurt tilråds, når saker skal avgjøres, ja, å være gjemt og glemt; ti da er det satt på den plass det skal være, såsom man plasserer det som er ringe og ubetydelig. Slik kan det gjøre, fordi det har tillit til Gud og hans medarbeidere, vitende at det er meget, meget, meget o.s.v. som er skjult og ikke åpenbart for det. Det har korsfestet lysten til tom ære og trettesyke og har ved Guds kraft fullstendig herredømme over avind, idet det gleder sig over at andres fremgang blir åpenbaret, så de hedres og æres, så på den måten er det fredsommelig, men alltid ferdig til krig mot urettferdigheten, til hvilket Fredens Evangelium gjør et menneske. Johannes VIII, 30, 59. Ap. gj. VII, 51—60 og Efeserne VI, 15.