Menneskets svakhet

Menneskets svakhet.

«Med skam sier jeg det, fordi vi har vært svake.» 2. Kor. 11, 21. Selv den sterke person Paulus var svak! Ja, selv efterat han var kommet i besiddelse av meget av Guds veldes kraft — selv da var han altså svak, så svak at han måtte skamme sig over det! Hvorledes må det da være med svakere personer, og med personer der har mindre av Guds kraft? —

Gud kjenner menneskets svakhet, og han glemmer den ikke. «Han kommer ihu at vi er støv.» Ps. 103, 14.

Såsnart mennesket får lys fra Gud, begynner det også for alvor å forstå sin svakhet. Og når vi får mer lys, forstår vi at mennesket er enda svakere enn vi hitinntil har tenkt. Stadig større lys betyr derfor en stadig dypere forståelse av menneskets svakhet.

Denne forståelse gjør oss langmodige.

Efterhvert som vi vokser frem i Gud, kommer vi atter og atter til å måtte utbryte: «Aldri hadde jeg trodd at mennesket var så svakt!»

Man kan isannhet ikke vente stort av et menneske! Det mest praktiske er ikke å vente nogetsomhelst! Det tåler knapt nok å bli sett på! Langt mindre å bli snakket til!!!

Det pinligste som eksisterer for et menneske, det er å tåle sine syndige medmennesker. Hvor vanskelig man har for å komme utav det med hverandre! Hvor usigelig lite man tåler av hverandre! Og dette til tross for at Gud tåler så usigelig meget av oss alle!!!

Fedrene formanes til ikke å egge sine barn, så de blir vrede eller motløse. Ef. 6, 4 og Kol. 3, 21. Hvorledes kan man komme til å egge dem? Ved å vente for meget av dem. Hvor meget kunde man da med rimelighet vente av dem? Jeg antar at «en tanke» mere enn ingenting vil være passelig. Forsøk med det! —

Noget av det vesentligste vi har å lære i Jesu Kristi fotspor, det er å late som ingenting; ti vi kan ikke — med visdom — tenke på å påtale eller søke rettet på mer enn en brøkkdel av all den galskap vi ser og hører. —

Vent ikke at de forskjellige som høres bra ut skal være trofaste. De allerfleste er troløse. Vent ikke å finne støtte i denne og hin; de fleste kommer mere til å rive ned enn til å støtte op. Vent ikke at de forskjellige som avlegger greit vidnesbyrd lever derefter; ti de fleste er kun følelsesfulle pratmakere. Vent ikke at denne eller hin skal yde noget; de fleste er kun beredt på å nyte, ikke på å yde. Vent ikke at nogen vil komme til å forsvare dig eller sannheten; de fleste tenker bare på egen fordel, og for «en rett linser» kan du vente at de svikter.

Men Herren er sterk!!! Han er sanndru og trofast! Av ham kan du vente alt godt! Han holder sitt ord! Ære være hans navn!! Menneskehjelp er forfengelig! Stol på Herren!

Krev troskap og utholdenhet av dig selv, og vær forberedt på at andre svikter. Vent intet godt av dem, så blir du aldri skuffet!!!

Tro aldri at mennesket er sterkt! Det er alltid usigelig meget svakere enn du nogensinde har trodd. — Mannen er så svak at intet ord i sproget kan uttrykke det, og kvinnen er enda meget svakere enn det. Just derfor formanes mannen til å leve med forstand sammen med sin hustru, slik at han erindrer at hun er det svakere kar. 1. Pet. 3, 7.

Han er det svake kar. Hun er det svakere kar. Ak, hvor mennesket er svakt! Det må lyve; det orker ikke å si sannheten. Det må ha sin egen vilje frem; det orker ikke å fornekte den. Det må gjøre innvending; det orker ikke å bøie sig i stilhet. Det må ha det selv; det orker ikke å la andre få det. Det må bevise sin rett; det orker ikke å lide urett. Det må ha sagt det; det orker ikke å holde på det. Det må bekymre sig; det orker ikke å bie i stilhet og tillit.

Siden vi nu er så jammerlig svake, da er det velsignet at Gud har lovet oss rikelig kraft. Efter Jesu egne ord vil Faderen heller gi oss kraft ifra det høie, enn vi vil gi våre barn brød. Da må dette gå temmelig lettvint!!!

Derfor, la oss alltid be om og alltid tro på Guds kraft — slik at vi kan efterkomme formaningene: «Vær mandige, vær sterke!» 1. Kor. 16, 13. «Bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!» Ef. 6, 10.