Gi akt

Gi akt!!

Likesom det er full harmoni i vårt jordiske legeme, er det også full harmoni i Kristi legeme, som er menigheten. Skal vi f. eks. gå et sted eller utføre en gjerning, er hele legemet i aktivitet: øine, ører, føtter o.s.v. Fra hodet blir hele legemet styrt. Derfra gis besked til føttene, og øieblikkelig setter de sig i bevegelse. Øine og ører er i spent årvåkenhet; forstanden og tankene arbeider uavbrutt. Øinene ser når noget er iveien, og fortere enn et lyn får føtterne ordre om å stoppe. Tenk om øinene hadde lukket sig igjen og føttene nektet å stoppe og var gått enda nogen skritt, fordi de var kommet så godt igang, og syntes det var så ubehagelig å stanse akkurat nu. Det vilde kanskje ha vært døden for hele legemet. Man hadde kanskje tørnet mot en bil, trikk, gått utfor en bro eller et stup.

Når vi spiser, forteller vår smaksans om det vi spiser er salt eller søtt, godt eller vondt. Luktesansen forteller om det er bedervet eller råttent. I samme nu har forstanden gitt sine ordre, og hånden legger det råtne vekk. Det er skadelig for hele legemet, og blir ikke mere rørt. Sett om hånden skulde fortsatt å føre det råtne til munnen, tennene fortsatt å tygge og svelgemusklene fortsatt å sende den råtne mat ned i maven! Hele legemet vilde da bli sykt og utsatt for svære lidelser.

Her kan vi se hvilken fullkommen harmoni det er i vårt legeme, og hvorledes det vilde gå om ikke alle lemmene lystret ordre lynsnart. Det vilde ikke bli annet enn sorg og gremmelse og elendighet for hele legemet ustanselig. Det vilde ganske snart gå tilgrunne. Med henblik på dette kan vi se og forstå hvorledes alt skal harmonere i menigheten, som er Kristi legeme. Kol. 1, 18.

Når nogen av lemmene vidner eller ber unødig lenge, eller utfører sin tjeneste på annen usømmelig måte, er det som om føttene ikke slutter å gå, øinene ikke vil se, o.s.v. — Menigheten kommer i vånde. Man vrir sig og sier i sitt hjerte: «Gid han vilde holde op, gid han var ferdig!» Tenk om dine brødre sa slikt om dig i sitt hjerte, når du ber eller vidner! — Hvad skulde du i tilfelle gjøre for å få rettet på dette? Kom nær til mig, I som ikke er oplærte, og ta ophold i oplæringens hus! Sirak 51, 32. Ta mitt åk på eder og lær av mig, Matt. 11, 29, «og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» Matt. 28, 20. Det er blitt så moderne ikke å lære noget av mennesker; men slik var det ikke hverken i den gamle pakt eller i Jesu og apostlenes dager. Man slår om sig med Es. 54, 13, Jer. 31, 34, Hebr. 8, 10—11 o.l., at man ikke mere skal lære hver sin broder og si: Kjenn Herren! Men ved å legge det ene til det annet finner vi klokskap. Pred. 7, 27. Både er det ene riktig, og det annet er likeså riktig. Jesu Kristi gjerning bestod jo i å lære og undervise i det uendelige. Mark. 10. 1. Joh. 21, 25. Apostlenes arbeide likeså. Dette måtte jo vært fåfengt dersom ingen trengte å lære noget av dem. Det er skriftlærde som er oplært for himlenes rike. Matt. 13, 52. Paulus hadde megen lærdom ved hvilken han kunne fått megen vinning, penger, ære o. l. Men han aktet alt for skarn, fordi kunnskapen om Kristus Jesus var så meget mere verd. Fil. 3, 7—8. Ja, sier du, men han fikk den jo direkte av Jesus selv, ved åpenbaring, Gal. 1, 11—12, og ved å si slik har man vel rett til å spørre: Er du en Paulus, eller kan du sammenligne ditt liv med hans?? Viser brevene f. eks. at det er almindelig?? Hvad gjorde så Paulus med den kunnskap som blev ham åpenbart? Beholdt han den for sig selv, fordi alle andre hadde det på samme måte? Se Ap. gj. 20, 7 og 20. og 31. vers. Forøvrig er alle brevene fulle av eksempler. Det er idel forfengelighet og stolthet ikke å ville lære av mennesker. Enhver har jo anledning og rett til å kontrollere om det er Guds ord eller menneskeverk. Erfaringen viser at der trenges både lære og undervisning og repetisjon i det uendelige. 2. Pet. 1, 12—15. Er det ikke slik også i det naturlige? Blir vel nogen snekker eller annen håndverker uten først å gå i lære både vel og lenge. Blir vel nogen læge uten først å ha ofret en masse, både tid og penger på sin utdannelse. Gjelder dette i det naturlige, gjelder det enn mere i det åndelige. I menigheten er det likt for alle, gamle, unge, lærde og ulærde. Er det velsignet å se unge ta imot undervisning, er det enn mere velsignet å se de eldre gjøre det. Så også med ulærde, og langt mere med lærde. Paulus formante Timoteus til ikke å la nogen forakte ham for hans ungdoms skyld. 1. Tim. 4, 12. Det viser at han underviste også dem som var eldre enn sig selv av år. Skal man søke arbeide i denne verden, spørres det gjerne: Er du fagmann? Det trenges fagfolk i Guds menighet i dag; folk som har sittet ved Jesu føtter både vel og lenge; folk som kan sine ting; folk som kan ydmyge sig selv, ja andre også om det trenges; folk som er vant til å ferdes i det lave, som kan tie og tale i rett tid; folk som er fylt med brennende nidkjærhet for Guds sak, d.v.s. sjelenes fremgang og velferd; folk som greier å være dørmatte, huggestabbe og skyteskive; folk som går under og løfter op. Vil du vokse op til ham som er hodet, i alle ting, da må du gå frem efter bibelsk mønster. Ef. 4, 11—16. Se også 2. Kor. 13, 11, Hebr. 13, 17, Jak. 1, 19. Vil man ikke elske og høre på sin broder som man ser, er det vel tvilsomt om man lytter til Åndens stemme, hvor man ingen ser. 1. Joh. 4, 20. Og er det umulig å ha kjærlighet til alle, uten først å ha den til brødrene, 2. Pet. 1, 7, blir det vanskelig å stille sig avvisende her. Derfor er det godt å lære sig til å høre både av brødrene og av Ånden. Det er jo Ånden som taler gjennem brødrene også. 2. Kor. 3, 4—6. Det er godt å øve selvkritikk, bruke eftertanke, spørre sig selv: Hvordan er min ferd i menigheten? Hvordan er min tjeneste? Vidner jeg for lenge, for lite? Er det nogen som vrir sig i vånde over min tjeneste? Er jeg krevende eller ydende? Bærer jeg byrder, eller må jeg bæres? Sikter jeg? Er jeg ond eller god? Tåler jeg, eller må jeg tåles? Er jeg vrangvillig eller godvillig? Tenker jeg på mig selv, eller tenker jeg på å gavne det hele? Setter jeg livet til for brødrene? Er jeg til vederkvegelse og trøst, eller til bedrøvelse og begretelse? Går jeg min egen vei, eller lar jeg andre binde op om mig og føre mig den vei jeg efter kjødet ikke vil? Er jeg til anstøt, eller tar jeg anstøt? Er jeg herre eller tjener? Står jeg på avstand og kritiserer det som blir gjort, eller er jeg med og bygger på muren? Stjeler jeg ved lange bønner og vidnesbyrd tiden fra mine brødre? Ferdes jeg i frykt, eller lager jeg kvalm? Gjør jeg forskjell på fattige og rike, begavede og ikke begavede? Er jeg stadig eller ustadig? Hvorledes er mitt forhold i verden til overordnede, sideordnede og underordnede? Hvorledes er mitt forhold i menigheten til de eldste, like langt kommede og yngre? Har jeg renset ut den gamle surdeig, såsom fanatiske forestillinger om tro, Guds gjerninger og selvfornektelse og fått en sund og levedyktig forståelse om disse ting? Legger jeg vinn på å tale og be så høit at forsamlingen kan høre mig? Har du som kvinne ivrig gransket det i Bibelen som særlig er til dig?

Kjenner jeg hemmeligheten: Kristus og menigheten? Ef. 5, 32. Det er godt å være ivrig til å tjene i menigheten, og det er like så godt å la andre betjene sig med tukt og formaning, irettesettelse og trøst. La dette sinn være i eder, som var i Kristus Jesus. Fil. 2, 5.