Herskesyke

Herskesyke.

Det er en meget slem sykdom som ikke alene skader patienten selv, men som dessverre i høi grad går ut over omgivelsene. Dessforuten er den særlig slem fordi det gjerne er hyrden som blir angrepet. Når fårene er syke, kan jo hyrden ta sig av dem; men når hyrden er syk, faller det jo meget vanskelig for fårene å ta sig av ham.

Fårene har da ikke stort annet å gjøre enn å bræke slik at andre hyrder kan komme til hjelp. Fårene skjønner sig gjerne lite på hyrdens sykdom. Først når han blir meget angrepet, når hans fremgangsmåte blir altfor underlig og unaturlig, når han går altfor langt over streken — da begynner de å ane uråd.

En av symptonene (kjennetegnene) på sykdommen er at han ikke alene formaner til og foreslår det gode; men han rett og slett befaler og bestemmer over sjelenes liv og vandel, i detaljer. Han bestemmer f. eks. hvor man skal bo, hvem man skal bo sammen med eller ikke bo sammen med, at man ikke skal gifte sig med denne eller hin, eller at man slett ikke skal gifte sig, at kun nogen bestemte personer har lov til å opgi en sang o.s.v.

Et annet sterkt sympton er at man ikke tåler nogensomhelst innvending eller motsigelse; man blir da opbragt så man enten truer f. eks. med å åpenbare vedkommendes hemmeligheter (som disse i sin nød har betroet sin hyrde), med utstøtelse av menigheten, eller man endog skremmer dem med sykdom og død og undergang, hvis de ikke lar sig beherske.

Man bruker også å hevne sig på vedkommende ved å opsette ham eller henne som sin særlige skyteskive i tide og utide (naturligvis under påskudd av å skulle nedbryte kjødet til frelse og gavn) inntil han eller hun er herskeren (eller herskerinnen) underlagt, just som en hund blir dressert av sin herre, og blir ham hengiven.

Herskeren lyser dem gjerne også i et slags ban, idet de øvrige i menigheten blir pålagt å innta en slags stram holdning overfor dem, ikke smile til dem, knapt nok hilse på dem.

Herskesyken gir sig også utslag derved at man blir mistenksom. Hvis nogen av fårene blir særlig frimodige eller virksomme eller vinner de andres tillit, ser man deri en fare for sin herskermakt, hvorfor man da blir tilbøielig til å rive ned på vedkommende.

Man liker heller ikke å høre uttalelser om at det var velsignet å høre denne eller hin broder, eller at nogen rådfører sig med andre, særlig da hvis vedkommende endog er reist til et annet sted for å søke råd.

Blir man riktig ilde, får man slik maktbrynde at det endog gir sig utslag i det jordiske, så man f. eks. krever å bli opvartet som en annen keiser, gir sin tjener avskjed på stående fot for en bagatels skyld, eller tvinger en søster i Herren til å pusse sine sko tre ganger i trekk før det kan finne nåde for herskerens åsyn.

Det er ganske utrolig hvor herskesykt det ene menneske kan bli, og hvilken krypende slave den annen eller de andre kan bli.

Måtte Gud få reddet og friet og bevaret oss alle fra slik djevelskap. Amen.